De irske folkemusikklegendene spilte med folk fra en rekke land, inkludert over tjue fra Norge! The Chieftains var både virtuose, folkelige og veldig underholdende i de 90 minuttene de spilte for et nesten fullsatt Cosmopolite i Oslo. Stemningen var upåklagelig fra første melodi, med hurrarop, taktfast klapping og allsang.

The Chieftains ble dannet i Dublin i 1962 av Paddy Moloney, som i sitt 80. år fortsatt leder gruppa. På scenen er han morsom og en kløpper på irsk sekkepipe og blikkfløyte. To andre medlemmer har vært med i 38 år eller mer: Matt Molloy (tverrfløyte) og Kevin Conneff (bodhran, sang) - også de over 70 år gamle. Til sammen var det åtte musikere på scenen, hvorav to spilte fele og resten akustisk gitar, harpe og elektronisk keyboard (det eneste instrumentet som ikke var "irsk" der).

Først fikk vi se en lang bildemontasje som viste hvilke berømtheter The Chieftains har møtt (mange politikere, skuespillere og rockemusikere) og spilt med (den største suksessen var 1988-albumet
Irish Heartbeat med Van Morrison). Derfor er det naturlig at de har med seg folk fra flere land, inkludert de kanadiske danserne Jonathan (som også spilte fele) og Nathan Pilatzke, den skotske sangerinnen og danserinnen Alyth McCormack og en amerikansk danserinne.

The Chieftains startet med et potpurri av tradisjonelle jigs, der felesolist Tara Breen også danset for oss. Så kom Kevin Conneff fremst på scenen for å synge The Dark-Eyed Gypsy med sin lyse, noe lespende stemme. Trampeklapp fikk også instrumentalen Cotton Eyed Joe, Alyths vakre sang på balladen Red Is The Rose og Matt Molloys solonummer Easter Snow.

Det norske damekoret Mná Singers fikk blant annet synge balladeklassikeren Shenandoah og Long Journey Home (som Elvis Costello skrev tekst til), kompet av Chieftains. Den norske riverdance-truppen Sound-Irish Dance Factory var på scenen noen ganger, og sekkepipeorkesteret Oslo Caledonian Pipe Band spilte på Ry Cooders March To Battle.

Et av konsertens største høydepunkt kom da en sittende Jonathan Pilatzke spilte feleinstrumentaler fra Ottawa-dalen mens hans trampet takta med begge føttene. Han og broren er fabelaktige dansere som fikk det til å smelle i scenegulvet med skoene sine.

Eneste ekstranummer var folkemusikk fra Bretagne, An Dro, der sekkepipeorkesteret, damekoret og danserne etter hvert entret scenen igjen. Til slutt tok de cirka 30 personene seg en runde gjennom salen mens publikum klappet vilt av begeistring.

I sitt 56. år er The Chieftains fortsatt vitale og grenseoverskridende, med en perfekt blanding av ungt og gammelt, virtuost og folkelig.