The Blasters spiller en fengende blanding av rockabilly, blues, country og r&b, og fikk mye kritikkrros for sine fire album på Slash Records fra 1981-85. Det ble spilt mest fra disse på konserten for et entusiastisk publikum på et over halvfullt John Dee. Gitaristen Dave Alvin skrev de fleste av låtene, men sluttet for lenge siden, og det er hans bror, vokalist Phil Alvin, som leder rootsrockbandet fra Los Angeles-forstaden Downey.

Phil sa knapt et ord til publikum og gadd ikke engang å introdusere sine musikere. Men jeg antar at han hadde med seg Keith Wyatt på sologitar og originalmedlemmene Bill Bateman og John Bazz på henholdsvis trommer og bass. Alle er over 60 år, og Phil så virkelig sliten ut. Men du verden hvor godt han sang, og det var først på slutten av konserten at stemmen sprakk litt.

Long White Cadillac var åpningslåta. Border Radio fra debutalbumet i 1981 ble mottatt med jubel. Den lange, blytunge Dark Night var den første låta som hadde det lille ekstra live, og Wyatt spilte en lang gitarsolo. Introen gjorde Phil Alvin alene på sin gitar. For øvrig syns jeg han spilte altfor lite munnspill på konserten. Vi fikk imidlertid hans klassiske munnspillintro til So Long Baby Goodbye, som kom i en glimrende liveversjon.

The Blasters gjorde fire coverlåter med bravur. Dessverre introduserte ikke Phil dem med originalartist, noe som hadde vært nyttig å vite for publikum. Men her er de: Well Well Well av Tiny Bradshaw, I'm Shakin' av Little Willie John (i et tøft arrangement), Charlie Richs gladlåt og 50-tallsrocker Rebound og Otis Blackwells Daddy Rolling Stone, der gitarsoloen var innom noen takter av Wade in the Water. Sistnevnte samt Precious Memories (The Only Hell My Mama Ever Raised) var de eneste låtene fra bandets foreløpig to siste album, anno 2005 og 2012. Vi fikk også ei helt ny blueslåt, Big F Chord.

Til slutt kom klassikerne American Music (dedisert til nylig avdøde Tony Kinman fra Rank And File) og Marie Marie. Sistnevnte var en hit for Shakin' Stevens i 1980 - året før The Blasters ga den ut. Eneste ekstranummer var One Bad Stud fra 1984-filmen Streets of Fire. Denne rockabilly-inspirerte låta hadde etter min mening en altfor lang gitarsolo.

Men alt i alt leverte The Blasters en god konsert som slo an blant publikum. Phil Alvins stemme innfridde, men det virket dessverre som at hans innstilling til konserten var å bli fortest mulig ferdig.

Foto: Therese Wangberg