Foto: Oddbjørn Steffensen

Mye kan sies om belgisk-kongolesiske Zap Mama, og ord som legende har blitt flittig brukt under omtale av artisten. Mange her i Norge har nok hørt henne, uten at de er klar over det, enten sammen med artister som Erykah Badu, Alanis Morisette, Common eller Talib Kweli, eller når de har spilt FIFA10, eller sett på Mission Impossible 2 eller Sesam Stasjon.

I 25 år har Marie Daulne, som er hennes egentlige navn, sjarmert publikum verden over med sin unike blanding av hiphop, nu-soul, jazz, pop og afrikanske sangteknikker. Godt hjulpet av et solid band og korister, gjør hun denne konserten til en skikkelig gøy opplevelse. Og gøy er også gjennomgangmelodien for hele lørdagen på årets Nattjazz, fra 9 grader nord skaper enormt god stemning med både allsang og dans blant publikum, med sin sjarmerende og imponerende liveopptreden og sin mystiske blanding av baila, flamenco, bollywood, rock og jazz, via tørre vitser når Goran Kajfkes har med seg gjengen i Angles 9, og til Zap Mama kjører i gang med enda mer allsang og dans blant publikum.

Tjue år er gått siden sist Zap Mama spilte på Nattjazz, men det er tydelig at flere av kveldens publikummere var til stede også den gangen, og husker det veldig godt. For stemningen og spenningen både før og etter showstart, er god og overraskende mange later til å kjenne til artisten og snakker om tidligere bravader.

Med sin fantastiske vokal, krydret med et hjemmesnekret blåseinstrument av to småflasker og noe gaffatape og kule loopbox-elementer kunne hun fint stått på scenen alene. Men koristene og bandet hennes løfter dette til et nytt nivå. La oss begynne med koristene. Disse er relativt mye mer fremtredende og er en viktigere del av låtstrukturene enn den gjengse kordame. De flankerer Zap Mama på hver sin side, helt fremme ved scenekanten, og begge får virkelig lov til å skinne, både hver for seg og sammen med hovedpersonen. Fantastiske vokalister begge to, selv om de mangler den eksepsjonelle tilstedeværelsen og den såkalte x-faktoren til Zap Mama selv.

Også resten av bandet får den samme muligheten, og både Elvin Galland på tangenter, Boris Tchango på trommer og gitarist Bilou Doneux benytter seg bra av den muligheten. Men altså, her må jeg bare trekke frem Manou Gallo på bass. Hun leverer kanskje den feteste bassoloen jeg kan huske å ha sett, og holder det lett gående i en fem minutters tid. Veldig kult for publikum og helt sikkert en deilig liten pause for de tre vokalistene som også har danset gjennom mesteparten av konserten.

Det lille jeg har å pirke på fra dagens konsert, er at det ikke er like spennende hele tiden. Etter en veldig kul åpning, synes jeg det daler litt og blir litt kjedelig i et kvarters tid. Akkurat her merker jeg at jeg er litt skuffet og tenker at det blir en midt-på-treet-konsert. Men så tar det seg til de grader opp når hun gjør et par låter som hyllest til Jacques Brel, og de siste 45 minuttene etter det er helt suverene.

Avslutningen kan faktisk beskrives som magisk, når det rundes av med sør-afrikansk allsang som komp, hvor de på scenen fremfører oppå den solide sengen av menigmanns chanting. Publikum fortsetter sangen i mange minutter etter at artist og band har gått av scenen. Meget minneverdig!