Iron Maiden på Trondheim Rocks 2018

Foto: Terje Dokken, musikknyheter.no arkiv

Søndag kveld var det klart for den nyoppstartede festivalen Trondheim Rocks å ha konsert med sin største headliner, Iron Maiden. Festivalen, som nå blir pent nødt til å bli en tradisjon, er et friskt pust i en by der rockekonserter har blitt en sjeldenhet. Noe som er merkelig da begge dagene på Trondheim Rocks var utsolgt, og publikum har sett ut til å storkost seg på det meste av det som har vært av konserter.

Konserten starter som alle Iron Maiden konserter gjør, med at Doctor Doctor av UFO spilles over anlegget. Deretter får publikum se diverse klipp fra 2. verdenskrig, mens Churchill’s We shall fight on the beaches tale går i bakgrunnen. Det er her gåsehuden hos anmelder kommer for fullt, og før vi vet ordet av det har Iron Maiden satt i gang konserten med Aces High.

Ettersom dette er Legacy of the Beast Tour spiller bandet i hovedsak sine største hits (om man kan kalle det hits) fra sine over 40 år som band. Fra konsertens start blir det klart for alle tilstede at Maiden, som alltid, kommer til å levere en kanonkonsert. Spesielt vokalist Bruce Dickinson virker å være i slaget denne kvelden, som blant annet frir til publikum med å påpeke at han måtte være i Trondheim «because it’s so fucking cold!». Selv har jeg sett Maiden en gang tidligere, og sett omtrent samtlige av deres konsertdvd’er, og jeg må si at det er sjeldent jeg har fått inntrykk av at Bruce har kost seg så mye som i kveld.

Etter å ha spilt de tre første låtene i settet; Aces High, Where Eagles Dare og 2 Minutes to Midnight, forteller Dickinson publikum at de skal spille en rekke forskjellige låter med en rekke forskjellige temaer. «The first one we played was about fighter plane that fought in a war a man with a silly mustache started», og at den neste låten handler om Freedom, og en mann i Skottland som fant ut at han ikke var fri og ville gjøre noe med det. Publikum på Dahls Arena i Trondheim blir servert The Clansman, som er fra den mindre populære perioden i Maiden’s historie der Dickinson var ute og Blaze Bailey hadde tatt over mikrofonen.

Vi blir servert ytterligere hits som The Trooper og Revelations og etter disse hadde bandet bestemt seg for å spille For the Greater Good of God. Selv syntes jeg dette er et noe rart valg, ikke fordi låten ikke er bra, men den er veldig lang (som resten av sangene fra A Mater of Life and Death) men også fordi det albumet har en rekke andre sanger som kunne egnet seg bedre å spille for et festivalpublikum. Men det får heller være det samme, det er på ingen måte ødeleggende for resten av konserten, og etter låten er ferdig drar de i gang The Wicker Man til stor begeistring hos både anmelder og resten av publikum.

Sign of the Cross spilles så, enda en sang fra Bailey perioden bandet har valgt å ta med. Det må også påpekes at det estetiske og teatralske som alltid har hatt en plass i Iron Maiden ivaretas, både med at Dickinson skifter kostyme en rekke ganger, og at backdroppet skifter omtrent fra låt til låt med et nytt motiv (særlig kult her var under The Clansman der Eddie ble fremstillt som William Wallace med en horde av andre zombier rundt ham med den karakteristiske ansiktsmalingen man kan se i blant annet Braveheart). Flight of Icarus kommer etter Sign of the Cross, den velkjente låten fra Piece of Mind gjør seg godt denne kvelden. Under denne sangen blir en figur/dukke av Icarus hengende over scenen, og Dickinsom blir utstyrt med en flammekaster(!) ikke rart det virker som at han har det gøy under konsertene deres!

Når konserten begynner å gå mot slutten får vi høre sangene Fear of the Dark, The Number of the Beast og Iron Maiden. Og med det var konserten ferdig (om man ikke regner ekstranumrene The Evil That Men Do, Hollowed Be Thy Name og Run to the Hills) og Iron Maiden har igjen levert en solid konsert.

Før enhver konsert med ethvert band som har medlemmer som begynner å dra på årene er det naturlig å spørre seg selv om de fortsatt er i stand til å levere. I mine ører var Iron Maiden like bra i kveld som noen gang, Bruce Dickinson sang rent og kraftig, Nicko McBrain spiller thight på trommer, Steve Harris er som alltid bunnsolid og leder bandet med bassen sin, og gitaristene Murray, Smith og Gers er som alltid artige å se på samtidig som de spiller alle riffene og soloene like bra som de alltid har gjort. Så om du får sjansen til å se Iron Maiden på enten denne eller en annen turné: ta den! Du veit aldri når en av disse flotte herremennene må kaste inn hånklet på grunn av sykdom eller andre ting, og før du vet ordet av det er det for seint.