Foto: Øivind Svendsen
Etterlengselen og forventningene var til å kjenne på i et nesten utsolgt Oslo Spektrum. Det blir noe ekstra når man blir så sulteforet så lenge på en slik eksepsjonell artist som Maynard James Keenan. Jo, for det kan ikke benektes at det er stemmen og tilstedeværelsen til Maynard som er kjernen i det hele. A Perfect Circle er et fantastisk band – men det er en ren nytelse og ekstase å få lov til å stå og høre på denne rent legendariske vokalisten i en time og en halv – en enormt karakteristisk stemme, en forførende dynamikk og en hypnotiserende mystikk. Og så når han i tillegg er satt opp på et platå midt på, bakerst på scenen i et halvmørke, med en halvmåne av monitorer rundt seg som om det skulle være en pagansk offerplass, med en spot som bare lyser bakfra så vi bare kan skimte silhouetten og vage nyanser av hvem og hva denne skikkelsen er der oppe – da blir det nesten som om vi har med noe guddommelig å gjøre.
Konserten begynner på det spartanske viset med Eat the Elephant – tittelsporet fra 2018-plata. Det er deilig og luftig med bare trommer, piano og vokal. Utrolig behagelig måte å begynne en konsert på. Så – gradvis kommer gitarist Billy Howerdel inn med en altoppslukende støygitar, deretter bassist Matt McJunkins og bandet er komplett. Det fortsetter med Disillusioned og scenografien og lyssettinga slår inn for fullt og den er veldig effektiv og akkompagnerer perfekt minimalistisk til musikken med kollasjer av film og lys som reflekteres på pilarer av lerretter satt opp omkring på scenen. Deretter får vi servert The Hollow – supersporet fra første skiva Mer De Noms som virkelig satte A Perfect Circle på kartet for min del. Gjenkjennelseseffekten er total og Spektrum begynner å vugge og bølge som – ja – et hav av navn. Bandet fortsetter med Weak & Powerless – lyden er krystallklar, perfekt volum og den karakteristiske vokalen til Maynard rager over salen som en halvgud – for en stemme!
Hiten So Long, and Thanks for All the Fish må selvfølgelig med. Den låter også fett, men for første gang synes jeg Maynard faktisk ikke høres ut som Maynard. Det er noe hybridisk Placebo/Linkin Park-ish over denne låta som ikke helt treffer meg – kanskje litt for kommerse greier til Maynard å være. Men så bryter bandet inn i Rose og den massive, dystopiske og dissonante lyden vi kjenner igjen fra TOOL er total. Vi står foran en vegg av massiv, massiv deilig, trøkkende lyd med Maynard sin spydspiss av en vokal på toppen. Hallelujah for et lydbilde!
Derifra og ut er det egentlig bare ren nytelse – lyden, bandet, scenografien – alt er en perfekt sirkel. Maynard sier ikke mye, men når han førstes gjør det har det en enorm effekt og publikum går i ekstase. Han velger med omhug de få ting han sier og takker med oppriktighet publikum for at det har kommet så mange etter alle disse årene. Han spør også hvem av oss som var på konserten her med Judas Priest kvelden i forveien og mener det burde vært flere enn de 3-400 som roper Yeah! tilbake. Han nevner også Judas Priest som en viktig inspirasjon.
Totalt synes jeg Maynard og bandet klarer å bygge en perfekt balanse mellom mystikk og kommunikasjon, mellom det sakrale og når helvete bryter løs, mellom mørke og lys. Ingenting blir for påtatt, alt blir naturlig og publikum får anledning til å lene seg tilbake og bare nyte en konsert slik som den egentlig alltid burde og skal være – en ren og skjær nytelse.
Setliste:
--------
Eat the Elephant
Disillusioned
The Hollow
Weak and Powerless
So Long, and Thanks for All the Fish
Rose
Thomas
People Are People (Depeche Mode cover)
The Noose
3 Libras (All Main Courses Mix)
The Contrarian
TalkTalk
Hourglass
The Doomed
Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums
The Outsider
The Package
Feathers
