Foto: Therese C. Wangberg


Da jeg møtte Manson i Stockholm i november spurte jeg hva som var galt med Norge, siden vi nordmenn var nødt til å dra over grensen for å se han. Det hadde han ikke noe godt svar på, men 7 måneder senere står han på et utsolgt Sentrum Scene, så da er han tilgitt.

Manson har lenge slitt med et ankelbrudd han pådro seg i begynnelsen av turneen, og da han stod på scenen tirsdag, bar han ennå litt preg av å ikke være tilbake 100%. Det tok litt lengre tid mellom sceneskiftene, innimellom måtte han sette seg ned, og vokalen var noen ganger preget, uten at det egentlig trakk særlig ned på stemningen, for han hadde med seg publikum helt fra start til slutt.

Manson har etter hvert blitt 49 år, og låtmessig vil jeg påstå at han er på sitt beste til nå. De to siste skivene The Pale Emperor og Heaven Upside Down har vist en artist som kreativt sett bare blir bedre og bedre, og derfor er det selvfølgelig litt skuffende at han igjen bare velger å spille tre sanger fra disse albumene totalt. Men de tre sangene han gjør Deep Six, Kill4Me og Say10, sitter som de skal, og enda bedre; publikum er helt med på dem, selv om de gamle slagerne som This Is The New Shit og Disposable Teens selvfølgelig får dem til å ta enda mer av.

I år igjen fant flere bh’er veien til scenen, som Manson både brukte som tørkekluter og stativpynt. Det er nesten selvsagt når en ekte rockestjerne står på scenen. Jenter besvimte, og flere gutter fikk et blåmerke eller tre der foran scenen, uten at jeg tror noen klagde over det. Det er jo interessant, og ikke minst også et kvalitetstegn, at han fremdeles har evnen til å tiltrekke seg et yngre publikum.

Konserten varte en drøy time med 14 låter på setlista. Det aller største høydepunktet var nok for min del ekstranummeret hans, der vi først fikk Antichrist Superstar og The Beautiful People, før scenen legges mørk i noen minutter og Manson kommer tilbake ikledd kappe og hette, og gjør sin versjon av Cry Little Sister fra filmen The Lost Boys. For en fantastisk fet versjon, og for en sjukt herlig overraskelse! Manson tar ut alt han har og synger så jeg får gåsehud. Det er nesten litt uhørt at han går av etter dette, og flere blir stående igjen småforvirret.

En time er selvfølgelig langt i fra nok, men jeg mistenker at det hadde ikke to timer vært heller, så da er det vel bare å være fornøyd. «Oslo I missed you» sa han. Vel Mr. Manson, etter hva jeg kunne se på publikum; We missed the hell out of you too!

En av låtene som var et høydepunkt under koserten;