Mannen som er døpt Michael Cameron Anderson, fikk et gjennombrudd i 2015 med sitt 3. album, Delilah. Tidlig i år kom Encore, som jeg ikke syns har like sterke låter. Anderson East spilte faktisk alle de 11 låtene fra det albumet, og bare to fra forgjengeren. Men for noen gode versjoner han lagde av de nye låtene!
Anderson Easts seks musikere spilte trompet, sopransax, barytonsax, orgel, elpiano, bass, gitar, lapsteel og trommer. Selv spilte han en del gitar, men oftest holdt han fast i mikrofonen mens han levde seg inn i musikken. Han startet med soulscreameren Surrender. Da var lyden noe overstyrt, men deretter var den glassklar og behagelig.
Han fikk virkelig vist fram sin stemmeprakt på Willie Nelson-balladen Somebody Pick Up My Pieces, etterfulgt av den andre og siste coverlåta, Sorry You're Sick, av soul/blues-veteranen Ted Hawkins. Innimellom sangene viste East seg som en sjarmerende, ydmyk og vittig fyr. Vi fikk noen gode historier, og introduksjonen av bandmedlemmene var veldig morsom.
Blant høydepunktene var 2016-singlen Learning, som hadde en lang, groovy orgel-intro. Dette var gospelrock på sitt beste, og East var som en villmann på scenen og skapte nesten hallelujastemning da han fikk publikum til å klappe takten. Siste låt i hovedsettet var også helt spesiell: This Too Shall Last. Denne soulballaden bygde seg opp til et herlig klimaks. Midtveis fikk vi langsomme gitarsoloer ved Scott Murray og Anderson East, og jeg syns først de hørtes ut som Mark Knopfler, for så å avslutte med unisone gitarer à la Thin Lizzy!
De tre ekstranumrene var også høydepunkter. Først kompet Anderson East seg selv på elgitar mens han sang den nakne visa Cabinet Door, som handler om bestefaren. Så kom den Ryan Adams-aktige poplåta Satisfy Me og soulballaden House Is A Building, som bød på jubelrop fra salen og en avslutning som vel kan kalles en utblåsning.
Anderson East synger blue-eyed soul av beste merke. Og han er faktisk bedre live enn på plate. Neste konsert bør trekke mange flere!
Foto: Stian Schløsser Møller
