Foto: Oddbjørn Steffensen

Nick Cave har hatt noen tøffe år siden sønnen Arthur omkom på tragisk vis i hjembyen Brighton sommeren 2015. Naturlig nok ble det en turneringspause på et par år etter denne dypt tragiske hendelsen, men nå ser det ut til at han og bandet er tilbake med full styrke.

Australske Nick Cave har ofte startet konsertene i vår med Jesus Alone hvor åpningslinjen er «You fell from the sky and crash landed in a field». Det gjorde han også denne onsdagskvelden på Bergenfest. Det er en sterk og symbolladet åpning, og en del av Caves bearbeiding av sorgen rundt sønnens bortgang. Det er hjerteskjærende sterkt fra Nick Cave & The Bad Seeds.

Etter Magneto fra den siste plata, kjører bandet i gang med Do you love me, og Cave lar oss ikke få ro ett sekund. En låt som, hvis man ikke kjenner teksten godt nok, kan oppfattes som en helt vanlig kjærlighetssang. Det er den definitivt ikke. Det smeller i trommer, klokker, gitarer, piano og gitarer, og publikum står nærmest i vantro og lurer på hva det var som traff dem. «The bells from the chapel goes jingle jangle», og det er så sterkt og kraftfullt som bare Nick Cave & The Bad Seeds kan få det.

Det fortsetter med mer målrettet støy og primalskrik i From Her To Eternity. Vi blir revet og slitt hit og dit, herfra til evigheten. «Oh tell me why? Why? Why?Why the ceiling still shakes?»Loverman starter rolig, men i refrerenget tar bandet av i en vegg av lyd der Nick vrenger sjel og stemmeband til det aller ytterste. Man får følelsen av at kaoset er like rundt hjørnet, men det er alltid et kontrollert kaos.

I denne meget sterke låtrekken kommer Red Right Hand som neste låt. Man blir imponert over dynamikken i musikken til Nick Cave & The Bad Seeds. I Red Right Hand er den spesielt fremtredende. Mot slutten av låten nærmer det seg en kakafoni av lyder, og Warren Ellis spiller fele så hårene på buen flagrer. Den samme Warren Ellis har blitt en viktig musikalsk partner for Cave. Spesielt etter at Mick Harvey slutta i The Bad Seeds. Han ser ut som en moderne utgave av fossegrimen eller nøkken. Grått langt hår, stort grått skjegg og som oftest med fela i nevene. Han spiller fele så håret står rett ut og hårene på buen slites i stykker.



Cave sjøl er elegant som alltid i skreddersydd svart dress, hvit skjorte med vest over og svarte sko. Det er mørkt, som mye av tekst- og musikkuniverset han beveger seg i. «Does it never get dark here?», spør han ut i den lyse bergenskvelden. Noen svarer «No», hvorpå Cave svarer med glimt i øyet: «How terrible!».

Etter den sterke og voldsomme rekken med låter, roer Cave og bandet ned med et knippe låter som er mer nedpå. Cave og bassist Martin P. Casey tar oss gjennom en av de nydeligste kjærlighetsballadene som er laget, Into My Arms. Dette er en ren og pur kjærlighetserklæring uten snev av Murder Ballads eller underliggende grusomheter. Aldeles nydelig og i høyeste grad gåsehudfremkallende.

Så tar det av igjen med Tupelo. En voldsom affære fra The Firstborn Is Dead, før vi får servert The Weeping Song der publikum får utfolde seg på allsang. Her beveger Cave seg ut blant publikum og beordrer klapping. Låta drar ut, og Nick står ute i publikumshavet i flere minutter.

Stagger Lee tar han opp en hel haug med publikummere på scenen. Nick får dem til å gå ned på kne og til å synge. På slutten har han armene rundt to stykker fremst på scenen. Under hele konserten har han hatt publikum i sin hule hånd. Han har sunget, spilt piano, vært ute blant publikum og danset. I tillegg til å ha et stort utvalg av kvalitetslåter (at han utelater en låt som The Mercy Seat uten at det går utover kvaliteten på settet, sier det meste om akkurat det), har han en tilstedeværelse som veldig få andre artister. En tilstedeværelse som man ikke på noe tidspunkt stiller spørsmålstegn ved. Nick Cave gir 100% uansett.

Konserten avsluttes med mektige og stemningsfulle Push The Sky Away og Cave messer «And some people say it's just rock and roll/Ah but it gets you right down to your soul». Det var nettopp dette Nick Cave & The Bad Seeds greide å få til på utmerket vis denne fine junikvelden i vakre omgivelser på Bergenhus Festning.

Undertegnede finner absolutt ingenting å trekke for, og er det én konsertopplevelse som skal få full uttelling på poengskalaen, må det være denne. Nick Cave & The Bad Seeds setter en standard som det skal bli svært vanskelig å nå for andre artister.