Foto: Oddbjørn Steffensen
Første gang undertegnede så Alex Cameron live på End Of The Road i fjor sommer, skjønte jeg ingenting. Hvordan det gikk an å oppføre seg så klysete og usympatisk som Alex Cameron, var over min fatteevne. Nå skulle det vise seg at dette faktisk er en del av showet til Alex. Figuren han spiller er en lett patetisk og mislykket popartist. Cameron mener at mislykkethet har vært undereksponert i musikkens verden. Han vil heller skrive om de små tragediene, om artister med dårlig sjøltillit og med ambisjoner som de aldri er i nærheten av å nå, enn de som lykkes med alt de gjør. Ingen Ziggy Stardust-figurer med andre ord, men helt vanlige mennesker av kjøtt og blod.
Når de er sagt, syns jeg showet til australske Cameron, hans businesspartner Roy Molloy og vennene deres har blitt mer strømlinjeformet og mindre interessant enn det var sist jeg så dem. De virker proffere, men samtidig er noe av showet neddempet. Roy Molloy sin chair review var et artig og aparte innslag, men jeg skulle gjerne ønske at Alex spilte rollen sin som misforstått, keitete og klysete artist mer ut.
Til musikken: Alex Cameron er en låtsnekker av rang. Her ligger det mange perler på lur for de som ennå ikke har blitt kjent med hans univers. Låter som Real Bad Lookin', Candy May, Marlon Brando og Strangers Kiss (som på plate er en nydelig duett med Angel Olsen), er låter av høy kvalitet.
Konserten starter i lavgir, men tar seg heldigvis veldig fint opp mot slutten, og avslutter på fint vis med en veldig bra utgave av låten Marlon Brando.
Det man kunne ønske var at Alex, som stilte i Hawaii-skjorte, kunne levert en litt mer Hawaii-aktig opptreden. Undertegnede savnet i hvert fall den mer rølpete og upolerte stilen. I tillegg savnet jeg låten Taking Care Of Business. Den er en mørk låt i Nick Cave-land som funket veldig bra sist jeg så Alex og gjengen. Nå skulle undertegnede uansett få mettet sitt Nick Cave-behov senere på kvelden, og det var slett ingen dum oppladning hans landsmenn ga oss på Bastionen denne kveldstimen.
