Foto: Oddbjørn Steffensen


Sparks har holdt på så lenge at det faktisk snart nærmer seg 50-årsjubileum for gruppa. Brødrene Ron og Russell Mael har gitt ut plater siden 1972! Derfor er det smått imponerende at de holder koken så bra som de gjorde på Plenen denne onsdagskvelden. De har et ulastelig image: Rosa dressjakker og rosa turnsko. Vokalist Russel springer rundt som en jojo og synger og jøgler i ren rockopera-stil. Bror Ron sitter som en alvorlig saltstøtte bak sitt Ronald-keyboard (ja, det er Ronald, IKKE Roland).

Musikken er en mix mellom synthpop, new wave og forskrudde rockopera-elementer. Det fungerer riktig så bra, materialet deres har absolutt tålt tidens tann. De kjørte fem låter fra fjorårets album Hippotamus, ellers var låtene fra Propaganda, No. 1 in Heaven, Hello Young Lovers, Gratuitous Sax & Senseless Violins og Kimono My House. En bra miks mellom gammelt og nytt materiale.

Vi fikk høre om skandinavisk design, om et sterkt ønske om å synge My Way, om Edith Piaf og selvsagt fikk vi høre den største hit-en deres This Town Ain't Big Enough for Both of Us mot slutten av konserten. Og når Ron går sakte ut på scenekanten, møysommelig løser opp det rosa slipset og kaster det ut blant publikum, så virker det som om de fleste som hadde møtt opp på Plenen var godt fornøyde med det de hadde fått servert av den amerikanske veterangruppa.