Foto: Anne Birgit Kalvik



Det er farlig å sammenligne musikere. Selv om de kan dele særpreg og sjangre, er det kunstneriske uttrykket individuelt og unikt, og man skal sette pris på det for det unike som er. Allikevel er det Madonna som ramler inn i hodet mitt, når jeg ser en rekke individer kledd i sort kappe, og sakral orgelmusikk fyller Vigelandsparken, og man blir usikker på om man er invitert på fest eller gudstjeneste. Så spilles Kamikaze fra Ten Love Songs som levner liten tvil - her er det fest, og alle får være med. Hun følger opp med den mer rolige Silencer, og fortsetter med Accelerate som låter fra scena som noe Massive Attack kunne laget. Her er en av Norges skarpeste, mest dyktige musikere, og leveransen er så gjennomført til fingerspissene at man nesten ikke legger merke til at lyden svikter et par ganger underveis.

Før konserten på fredag tenkte jeg at Susanne Sundfør er fin på plate. Da er det musikk du setter på i bakgrunnen på fest, musikk du kan danse til, eller slappe av til. Fra scenen blir opplevelsen tredimensjonal med så utrolig mye mer kraft. Ord som "maktdemonstrasjon" har blitt brukt om Sundfør live tidligere, men det dekker ikke helt opplevelsen. Dette er mer.

Hun svinger mellom ulike sjangre, og viser bredde der hun spiller seg gjennom den brede katalogen hun har rukket å etablere siden hun debuterte som artist for elleve år siden. Tekstene er så hardtslående og ekte, og musikken rammer det perfekt inn. Om man skal løfte frem et par numre er Delirious det som gjør at publikum hengir seg fullstendig. Åpningslinja "I hope you got a safety net, cause I am gonna push you over the edge", gjør at man sitter igjen med ståpels og Sundfør har publikums fulle oppmerksomhet. Samarbeidsprosjektet med John Grant, fra Sundførs nye Music for people in trouble med tittelen Mountaineers er også sømløst utført og undertegnede har falt fullstendig for Sundførs dystre, vakre og tidvis selvmotsigende glade musikk.

Susanne Sundfør Youtube
Susanne Sundfør Wikipedia
Susanne Sundfør Facebook