Nick Mulvey (33) spilte tidligere ambient elektronika og jazz i Portico Quartet fra Cambridge. Nå har han utgitt to soloalbum som har solgt bra - debuten fra 2014, First Mind, nådde faktisk 10. plass i UK. Dessverre hadde han ikke været med seg i Vigelandsparken. Bortsett fra et tjuetalls personer foran scenen, fikk han lite respons fra publikum. Og jeg tror han ville ha tjent på å spille med band.

I stedet måtte han fylle den store scenen med tonene fra sin akustiske gitar. Uansett gjorde han det beste ut av situasjonen, og fortalte mye om tekstene og sangenes bakgrunn. Mulvey startet med Mountain To Move fra 2017-albumet Wake Up Now. Allerede da syntes jeg han minnet om Josh Rouse og Sondre Lerche. Han har en lys stemme, og flere sanger er inspirert av hans skoleopphold på Cuba.

Myela er en tung materie. Sangen handler nemlig om flyktninger og deres båtreiser fra Afrika til Europa. Mer lystig er Cucurucu, som er hans eneste hit (26. plass i 2014). I We Are Never Apart er han bekymret for "fracking" (altså oljeutvinning fra skifer i naturvernområder) og da spesielt i indianerreservatet Standing Rock i Dakota.

Men selv om den humørfylte Nick Mulvey er en dyktig gitarist og sanger, greide han ikke å få publikum interessert i sine flotte låter. Siden dette var en solokonsert, ville festivalen ha gjort lurt i å plassere ham på en av de to små scenene. Da ville nok hans budskap ha nådd lettere fram.

Foto: Sadan Ekdemir