Det er to år siden Black Sabbath tok farvel på samme scene, og 3. desember blir han 70 år. Hans pågående No More Tours 2 skal runde av det hele i solosammenheng for Ozzy Osbourne, og onsdag sto han på scenen på Tons Of Rock i Halden og leverte nesten over evne.

Karrieren hans har inneholdt det meste av dop, drikking og ellers "usportslig opptreden". Det inkluderer arrestasjon for drapsforsøk på sin egen kone (1989), arrestasjon for å ha pissa på Alamo (1982), han bet hodet av en due på et kontraktsmøte med plateselskapet sitt (1981), han bet også hodet av en flaggermus på konsert (1982) og han ble også hardt skadet etter en velt på en firehjuls terrengsykkel på hans egen eiendom i California i 2003.

Men i 2018 er faktisk mannen oppegående fremdeles, og tar sin siste reis rundt kloden før han etter sigende skal trekke seg tilbake. Og klarer han å gjøre det, er det etter å ha gjort en anstendig turné der han har klart å ta vare på sin egen arv på en så god måte en antatt småsliten 69-åring overhodet kan.

I Halden onsdag var det i alle fall stødig levert fra legenden, der den nyeste låten var hentet fra No More Tears-plata fra 1991, og de eldste var de legendariske låtene fra Black Sabbath-katalogen fra tidlig 70-tall. Faktisk var alle hentet fra Sabbaths andre plate Paranoid.

Han troppet opp på Tons Of Rock med både trommeslager Tommy Clufetos og keyboardist Adam Wakeman (sønn av Yes-legenden Rick Wakeman), og de samme to var med da Black Sabbath spilte der i 2016. Zakk Wylde er også tilbake som Ozzys gitarmann, og Rob «Blasko» Nicholson spiller bass. De to sistnevnte har også turnert med coverkonseptet Zakk Sabbath (med bare Black Sabbath-låter) mens Black Sabbath selv har vært på sin avskjedsturné. Ingen fare for å ikke kunne sakene der i gården, altså.

Tons Of Rock tok i mot Ozzy kl. 22.15 onsdag, og legenden svarte med 35 år gamle Bark At The Moon før den grandiose introen til Mr. Crowley fylte taket av Halden foran 10.000 hardrockfans.

Setlisten for øvrig var hovedsakelig hentet fra to av hans mest suksessrike album, nemlig Blizzard Of Ozz (1980) med sine I Don’t Know, Crazy Train, Suicide Solution og nevnte Mr. Crowley og No More Tears (1991) med sitt tittelspor, Road To Nowhere, I Don’t Want To Change The World og første ekstranummer Mama, I’m Coming Home.

Hele veien var vår mann fokusert, noenlunde rein i tonene og innbitt til tusen. Man hører fort om Ozzy ikke har dagen om han synger seg helt ut på viddene i versene til War Pigs, men i Halden var han spot on samtidig som et kompetent band var supertett og heltent rundt han.

Visst er det mye mer masete å høre Zakk Wylde spille Fairies Wear Boots enn Tony Iommi, men å ha Zakk tilbake betyr mye for Ozzys liveuttrykk, ikke minst visuelt (den mye mer forsiktige grekeren Gus G. spilte i Ozzy-bandet sist han var i Norge solo, i 2012).

En gammel mann må selvfølgelig hvile litt halvveis, og da fikk vi et kvarter (minst!) med gitaronani fra Wylde rett foran første rad foran scenen, etterfulgt av en bombastisk trommesolo fra Clufetos. Og i tillegg til programmessige bankerslåter fra Ozzy-katalogen, fikk vi også den litt mer sjeldne Shot In The Dark (1986) i det hovedsettet nærmet seg slutten.

Det ble drøye 90 minutter og 13 låter for Ozzy i sitt (antatt) siste Norgesbesøk noensinne. Og for å holde døren ørlite på gløtt inn i fremtiden spurte han også om han fikk lov å komme hit og gjøre det igjen.

Men det spørs om ikke Sharon gjemmer passet hans nå. Det hadde vel strengt tatt vært det aller beste, tross alt.