Foto: Therese C. Wangberg


Enten du liker rockabilly, country, surf, punk eller psychobilly så skal det godt gjøres om du ikke har fått med deg The Reverend Horton Heat (RHH) i løpet av årene. Bandet har hatt en sterk påvirkning på samtlige av sjangerne, og blir ofte nevnt i samme åndedrag som legendariske The Cramps.

Det kan være at det er over fire år siden RHH var innom Oslo, men det hverken synes eller høres. Vokalist Jim Heath har ikke forandret seg en centimenter siden sist der han kommer på scenen på John Dee ulastelig antrukket en pinstripe-dress og sløyfe, med et bredt, og smått fandenivoldsk smil. Jeg tror han må være en av verdens kuleste og mest laidback vokalister i verden. Såpass kul er han at det ikke bryter ut en eneste svetteperle i pannebrasken i løpet av tidenes varmeste konsert der selv barten til bartendern måtte gi opp i kampen mot varmegradene.

Og Heath har jo all grunn til å være full av selvtillit. Han har laget så mye bra musikk, at uansett hva han velger å spille så vet du at det umulig kan bli en dårlig konsert. Han har med andre ord et særs trofast og velvillig publikum å spille for uansett hvor han drar. Det blir alltid fest når The Rev er i nærheten.

Før introduksjonen til Cowboy Love tar Heath seg tid til å fortelle historien rundt hvordan den ble til, en mørk kveld da bassist Jimbo Wallace havnet på en bar i dypeste Texas som skulle vise seg å være alt annet enn det han trodde det var. Dette ble det selvsagt en klassiker av, som for anledningen ble dratt opp av hatten til fornøyelse for publikum.

Som vanlig når det kommer til artister av dette kaliberet vil det alltid være noen som ikke får favorittene sine spilt (inkludert undertegnende), men det manglet uansett ikke på klassikere og folket fikk servert både 400 Bucks og Big Red Rocket of Love, og til avslutning av hovedsettet kom en anstendig versjon av Motorheads Ace of Spades, det er jo per dags dato aldri feil.

Det ble også tid til en særs underholdende trommesolo av rytmesheriff Arjuna Contreras. Det jo ikke så ofte trommiser får tid til å skinne på konserter, men herr Contreras tok seg tid til å spille på alt han kunne finne på scenen, inkludert ståbass og publikum, og hadde sitt eget lille one-man-show i noen minutter, utrolig gøy.

Etter godt over en time med konsert var det egentlig bare igjen fornøyd konstatere at ekte rockere ikke blir gamle, de blir bare bedre, det er Reverend Horton Heat et levende eksempel på.