Foto: Per Arne Larsen


Thåström er på mange måter Skandinavias svar på Nick Cave. Begge har vært med siden sist på 70-tallet, begge hadde tilknytning til punkbevegelsen og begge har hatt - og har - gode solokarrierer. De er begge kledd i svart og på disse to må man kunne si at det noe forslitte uttrykket ikon passer perfekt.

Thåström startet opp på ordentlig med Ebba Grön i 1977. Etter hvert gikk han videre med Imperiet, før han startet på sin solokarriere. Han har dermed opparbeidet seg et voldsomt repertoar og en stor mengde låter å plukke fra. Nå er det samtidig heldigvis sånn at det ikke bare er kvantitet som gjelder for Thåström, men også kvalitet. I Telegrafbukta stiller han med et godt utvalg låter fra soloplatene, en coverlåt av Nationalteatern og også en låt fra Imperiet-tida. Mer om det senere.

Han og bandet starter med Körkarlen fra den siste plata. En tredel av låtene er da også hentet fra Centralmassivet, plata som kom ut i fjor. Du får sjelden eller aldri en dårlig konsert med Thåström, men hvis man skal være litt kritisk, må det kanskje være at enkelte av låtene kan bli vel massive og seige. Det som er helt sikkert, er at de rolige låtene fungerte veldig bra på scenen i Telegrafbukta denne regntunge kvelden. Låter som Kom med mig, Men bare om min älskade vänter, og Black Jim satt som ei kule. Framføringen av Black Jim var rett og slett gåsehudfremkallende. Thåström på scenen med kassegitar og sterk tekst, trumfer det aller meste.

I ekstranumrene knaller han og bandet til med Imperiet-klassikeren Var e vargen og allsangfavoritten Alla vill till himlen. På dette tidspunktet synger folk av full hals og ikke et øye er tørt (ikke så mye annet heller, men det skyldes regnet). Han og bandet setter et bastant og godt punktum med den mektige Centralmassivet.

Når avslutningen er så bra, kan man tilgi Thåström at det blir litt seigt innimellom. Det er uansett en helstøpt og god konsert vi har vært vitne til i Telegrafbukta.