Foto: Per Arne Larsen


Albumet Marquee Moon blir av mange regnet som et mesterverk i musikkhistorien. Knallsterke låter (i hovedsak skrevet av Tom Verlaine) og fantastisk gitararbeid av Tom Verlaine og Richard Lloyd er det som først og fremst kjennetegner plata. Dessverre er ikke Lloyd med i bandet lenger, han er erstattet av Jimmy Rip, men ellers er besetninga slik den var da Television spilte inn Marquee Moon i 1977. Med Lloyd ute er dette først og fremst Tom Verlaine sitt band. Nå skulle altså bandet fremføre albumet i sin helhet på Bukta-festivalen, og en god del hjerter gledet seg.

Først noen ord om hva Television ikke er:
Television er ikke bredbeinte rockere med Les Paul-gitarer der gitarsoloene kommer på de forventede stedene. Television handler heller ikke om snasne pyroeffekter eller raft lysshow, noe også Verlaine bedyrer helt i starten av settet: «These side lights are too modern, turn ‘em down!» Television konsentrerer seg først og fremst om musikken.

Dessverre sliter bandet med lyden i starten. Dette fører til en del fomling og unødvendig rot. Men når de først har kommet i gang, fungerer det riktig så bra. Gitarist Jimmy Rip gjør en anstendig jobb på venstreflanken. Man kan godt si at det er copy and paste, men noen skal gjøre den jobben og. Verlaine virker konsentrert og maler fine gitarmønstre slik veldig få andre gjør. Rytmeduoen Billy Ficca og Fred Smith gjør en god jobb med å holde det hele sammen, og det er spesielt artig å høre det stødige og presise basspillet til Fred Smith.

De starter med See no Evil og Venus. «I fell into the arms of Venus de Milo», synger Tom, og vi tror ham. Etter de to låtene, som også er åpningslåtene på plata, stokker Television på låtrekkefølgen. Det skulle vise seg at de sparte tittelkuttet Marquee Moon til slutt. På Elevation synger Tom «Elevation, don't go to my head» med sin karakteristiske lyse stemme. Han ser kanskje ut som en munk i sin hettegenser, men spiller gitar som en gud.

Særlig pratsom er ikke Verlaine, men etter Prove It kommenterer han dyrelivet i Telegrafbukta: «It’s great to see these birds flying around. Most festivals don’t have birds.» Jeg ser at noen har kommentert at bandet virket uinspirerte og likegyldige, men fra der jeg sto så det ut som bandet koste seg. Verlaine smiler underfundig opptil flere ganger, men er først og fremst konsentrert om det han skal gjøre, nemlig å spille gitar og synge.

Som sagt avslutter Television med tittelkuttet Marquee Moon, en 10 minutter lang låt som virkelig viser hva Verlaine og Lloyd kunne få til sammen. Verlaine kjører på med flageoletter (overtoner) og mye annet gitarsnadder. Unge, ambisiøse gitarister: Take notes! Det er ikke hver dag man får se en så særegen gitarist i aksjon.

Selv om konserten blir noe skjemmet av lydtrøbbel, syns jeg Television leverer en god konsert. Så får man heller se gjennom fingrene med at det store publikumsfrieriet uteblir.