Foto: Pål Rygh


Sola skinner og alt ligger til rette for en fantastisk festivalhelg. Det er litt luftig blant publikum når Oslo Ess går på presist på slaget, men det legger ingen demper på kvelden. Når de kjører i gang med Gi meg noe dritt er det bra trøkk helt fra start, og stemninga blant publikum er ganske så god.

Vi får høre et par låter fra det siste albumet, Frie radikaler, før Åsmund Lande sier de ikke skal gå i samme fella som mange har gjort før og bare spille gamle låter. Folk jubler når han sier de også skal spille mange gamle låter. For det er ingen tvil om at selv om det nyeste albumet er et bra album, ønsker fansen å høre mange av de gamle favorittene.

Derpå får vi høre Konge uten ei krone og Down at the Docks. Lyden sitter som støpt, og vokalen er klar og tydelig. Jeg er faktisk rett og slett imponert over hvor bra lyden er i dag. Stemninga er god på scenen, bandet kjører på og ser ut til å storkose seg.

Simen Stensland kommer på scena før Feil folk, som blir dedikert til «våre brødre og søstre nede på =Oslo». Etter låta får Oslo Ess god applaus fra et tydelig fornøyd publikum.

Underveis i konserten spør Lande om hvem som har og hvem som ikke har sett dem før, og det kan virke som det er halvt om halvt i dag. Det er jo gjerne slik på festivaler, at mange som er til stede ikke er fans fra før. Slik stemninga er blant publikum denne kvelden er jeg ikke overrasket om Oslo Ess har fått seg noen nye fans. Jeg registrerer iallfall at noen som rakk opp hånda da han spurte hvem som ikke har sett dem før, danser heftig med underveis i konserten og er blant dem som jubler høyest.

Mens sola går gradvis mer og mer ned og det blir stadig kjøligere, stiger stemninga gjennom konserten og Oslo Ess er med på å holde oss varme. Lande spør retorisk i sin introduksjon til I fritt fall om hva som har hendt med verden når Oslo Ess kommer med en kjærlighetslåt. Publikum takler utvilsomt kjærlighetslåter også, for det kommer umiddelbar applaus når de starter på låta.

Vi får en nydelig versjon av Är du som jag, der det er Peter Larsson som står for hovedvokalen. Dessverre er vokalen litt for utydelig på denne låta, noe som er synd for Larsson har en fin vokal som fortjener å høres skikkelig. Det er likevel såpass bra at dette er ikke noe som er verdt å feste seg ved.

Når Stensland setter i gang med tangentene på Caroline er det innmari vakkert. Lande er akkurat passe hes og raspete i stemmen sin. Når bandet så midt i låta virkelig setter i gang og det blir ordentlig rocka, begynner folk å hoppe med. Stemninga er helt på topp, både på scenen og blant publikum.

Konserten nærmer seg slutten når vi får Amerika etter ønske fra publikum. Det blir allsang og bandet gir full trøkk. Bandet takker for seg etter dette, og setter i gang med Bislett stadion. Folk klapper med, hopper og danser, og når låta er over er det full jubel, roping og applaus til slutt. Bandet har definitivt holdt det de lovet i starten. Vi har fått mange publikumsfavoritter, og vi har fått låter fra alle albumene deres. Det er ingen som har grunn til å være misfornøyde etter denne konserten.

Men kvelden er ikke over, vi kan så vidt høre Lande si kjapt «Okey, vi tar en til slutt». Stemninga er virkelig på topp når Oslo Ess avslutter en knall konsert med Alt jeg trenger!

«I natt mann, skal du endelig få fred»