71-åringen sang alle klassikerne sine og nesten alle låtene fra sitt ferske album, The Tree of Forgiveness, i en over to timer lang konsert der han også var morsom og fortalte om bakgrunnen til sangene, kompet av fabelaktige musikere.

John Prine er en amerikansk, kritikerrost singer-songwriter, lakonisk vokalist og glimrende historieforteller. Hans tekster kan være både alvorlige, ironiske og morsomme, og rootsmusikken hans er en blanding av folk, country og softrock.

To typer kreft har bidratt til svekket helse de siste årene, og konserten han skulle hatt på Sentrum Scene i 2013, ble avlyst. Da er det jo fantastisk at hans nye album er et av årets beste, og at stemmen er fortsatt er god, om enn noe ru. Prine har uansett aldri hatt en vakker stemme. Men den har personlighet og særpreg.

Et nesten fullsatt konserthus var med på notene fra første sang, Six O'Clock News, og mange klappet eller jublet når de hørte introene til klassikere. Den låta var en av hele 7 fra debutalbumet John Prine (1971). Bandet besto av tre Nashville-baserte veteraner på et enkelt trommesett, gitarer, kontrabass, elbass, mandolin, fele og steelgitar. De tre sistnevnte ble traktert av Fats Kaplin, som spilte mye i Norge på 80-tallet med Tom Russell.

Noen av de ferske låtene er framtidige klassikere, så som den gospelaktige Knockin' On Your Screen Door og den galgenhumoristiske When I Get To Heaven, der Prine også hadde tale-partier og der bassisten spilte en kazoosolo. Historien om Egg & Daughter Nite, Lincoln Nebraska, 1967 (Crazy Bones) fikk oss til å brøle av latter, og Prine svarte på rop fra salen om ønskelåter med å si "I Know Them All"!

Det var altså en kveld med mye moro og en artist i god gammel form. Vi fikk vite at Your Flag Decal Won't Get You Into Heaven Anymore (1971) ble skrevet da han var postmann i hjembyen sør for Chicago i 1968. Han dediserte Angel of Montgomery til Bonnie Raitt, som gjorde sangen kjent. Et eksempel på Prines humor er at han solgte fluesmekkere med et sitat fra denne: "And there's flies in the kitchen, I can hear all their buzzin'"!

Ain't Hurtin' Nobody (1995) ble et musikalsk høydepunkt med sin tøffe elbass-intro, slidegitar og mollstemte, bluesrock-aktige melodi. Like glimrende var Lake Marie fra samme år, der bandet spilte utrolig bra og Dave Jacques brukte fiolinbue på kontrabassen sin.

Vi fikk også et langt, akustisk sett. Speed of the Sound of Loneliness (1986), som Nanci Griffith gjorde kjent, ble møtt av stormende jubel. Den ferske Lonesome Friends of Science fikk vi vite at ble skrevet som forsvar for Pluto etter at planeten ble degradert til stjerne! Oppvarmingsartist Tanya McCole kom inn og sang duett på In Spite Of Ourselves og Unwed Fathers, men manglet særpreget Prines andre duettpartnere har hatt.

Han spilte solo på de første versene av sin gripende sang om en Vietnam-soldat, Sam Stone, for så å bli akkompagnert av bassisten med bue og så elgitarist Jason Wilber. Bedre versjon kunne vi ikke ha fått! Siste ekstranummer Paradise (1971) kunne ha vært skrevet for Everly Brothers, som da også spilte den inn. På denne koret Tanya McCole og John Prines irske kone Fiona. På slutten av låta la Prine gitaren på gulvet, danset keitete rundt den og så forlot han salen dansende!

Dette var en glimrende konsert uten dødpunkter, med klar og flott lyd!

Foto: Julia Naglestad