Jeg vet ikke om det er noen dypere mening bak sceneshowet til Linni, hvor han står helt svartkledd rett opp og ned på et podium, med spotlightene pekende rett på ham, uten å gjøre annet enn å synge. Kanskje det er slik han markerer avstand fra Yoguttene, som strengt talt ikke burde være nødvendig lenger, eller kanskje det er meningen at musikken skal snakke for seg selv. Uansett så er det mer underlig enn noe annet.

Den erketypiske bergensrappen like godt som den pleier å gjøre, på godt og vondt. Det er ingenting som gjør at Linni skiller seg ut fra resten av bergensrapperne. Tekstene er hakket dypere enn renspikket partyrap og det er gjerne litt lenger mellom nødrima men det når aldri helt opp til å bli noe helt eget. Derfor blir hele seansen småkjedelig når musikken skal prate for seg selv men ikke har nok å fortelle. Så snart Linni tar av seg klærne og hopper ned fra podiet, rundt da han spiller Alt Jeg Vil Ha, blir det fort litt mer gøy. Det er ingenting galt i å gjøre litt mer ut av seg og omfavne de mer morsomme sidene av hip hop, og det virker som det passer Linni mye bedre.

Foto: Ihne Pedersen