Som datter av musikkgeniet Serge Gainsbourg og filmstjernen Jane Birkin har Charlotte Gainsbourg (47) mye å leve opp til. Men hun har en unik, nesten hviskende stemme, og karrieren slo virkelig ut i full blomst på fjorårets album Rest. Hun sang fabelaktig de fleste låtene fra det på sin Amfiet-konsert, stort sett sittende bak et elpiano. Når hun gikk bort til den andre mikrofonen, virket hun sjenert, og hun sa veldig lite.

Også hennes fem dyktige musikere var stilsikkert kledd i hvite t-skjorter og denim-skjorter/jakker. De inkluderte en mannlig korist og en fyr som sto bakerst på scenen og skrudde på knotter på noe som så ut som en eldgammel Moog-synthesizer. Han spilte sjelden på tangentene.

Vokalen på første låt var så ullen at jeg ikke oppfattet hva hun sang, men klart bedre på et av høydepunktene fra i fjor: Ring-a-Ring o'Roses. Dette er sensuell, suggererende, repeterende og erkefransk "noir", i slekt med grupper som Air og Space.

Heaven Can Wait fra 2009 er derimot fengende, tradisjonell pop med engelske røtter. Hennes hyllest til dikteren Sylvia Plath, Sylvia Says, er dansbar house-pop à la Phoenix. På balladen The Songs That We Sing (2006) fikk hun virkelig vist fram sin stemmeprakt.

Like bra var de elegante discopoplåtene Paradisco (2011) og Deadly Valentine (2017), med synthriff som fikk meg til å tenke på Giorgio Moroder. Under sistnevntes lange instrumentalparti gikk hun fram til scenekanten og virket ukomfortabel. Det virket ikke som om hun så på publikum.

Ellers covret hun Kanye Wests Runaway på en fin måte og sang den nye Remarkable Day, som er ganske gjennomsnittlig. Bedre var hyllesten til halvsøsteren Kate Barry, Kate, der hun spilte en liten elpianosolo.

Til slutt gjorde Charlotte Gainsbourg debutsinglen som vakte sensasjon og bestyrtelse i 1984, da hun bare var 13 år: Lemon Incest. Den var en duett med faren! Nå sang hun den med like lys og uskyldig barnestemme som for 34 år siden. Det er en nydelig popsang som kronet en vellykket konsert. Og når hun kom fram til scenekanten med bandet, fikk vi endelig et smil.

Foto: Anne-Marie Forker