Foto: Anne-Marie Forker


St. Vincent seiler opp som en av de virkelig store artistene på den internasjonale musikkscenen. Hun har samarbeidet med folk som Sufjan Stevens og David Byrne i tillegg til at hun står fjellstøtt som soloartist, noe bl.a. fjorårets album Masseduction er et tydelig bevis på. Hun er en av årets store bookinger på Øyafestivalen, derfor knytter det seg ekstra spenning til konserten hennes i Sirkus denne fredagskvelden. Det er da også tettpakket med folk i det mørke teltet.

Konserten starter med de pulserende rytmene til Sugarboy: «Sugarboy, I am weak», synger Anne Erin Clark, bedre kjent som St.Vincent. Svak er vel det siste vi tenker når vi ser St. Vincents framtoning på scenen. Det virker tvert i mot som en dame med full kontroll over både musikk og scene (litt som hennes medsøster i Fever Ray, Karin Dreijer). Anne Erin Clark er en slags blanding av Lara Croft og Prince, og faktisk tar man seg i å tenke litt på Prince både hva gjelder sceneframtoning og gitarstil. For i likhet med Prince er Anne en mesterlig gitarist. Hun veksler på å spille på blå, rød, gul og grå gitar og det gjør hun med bravur. Hun har litt av den samme letthet i spillet sitt som Prince hadde.

Masseduction blir til massdestruction, og Marrow starter med Kraftwerk-synth og minner faktisk litt om en Prince-låt. Oppå et podium står Anne og de tre andre musikerne, på skjermen i bakgrunnen ser vi små filmsnutter av Anne og de andre i bandet. Det som er bemerkelsesverdig er at mennene på scenen framstår som ansiktsløse. Til og med han som gir Anne gitarene er helt glatt i ansiktet. Bare Anne og den kvinnelige bassisten er «seg sjøl». Vi overlater til leserne å tolke dette. Litt må dere da gjøre sjøl!

Pills drar Anne en tøff gitarsolo med største letthet. Det er proft uten å bli sjelløst. Digital Witness handler om avhengighet av sosiale medier og om å være synlig 24/7: “Digital witnesses, what's the point of even sleeping/If I can't show it, if you can't see me.” Her oppstår det unison klapping og Anne utbryter: «Put your hands together, that’s great!” Mer klapping og synging blir det på Slow Disco, “A song for everybody who ever had the feeling they don’t belong”, sier Anne. En aldeles nydelig og rolig låt som appellerer til festivalpublikummet og garantert gir dem gåsehud.

Så runder hun det hele av med New York fra fjorårets album Masseduction. Hun prøver seg på en tekstlig vri tilrettelagt det norske publikum: “And if I call you from First Avenue/Where you're the only motherfucker in Norway/Who can handle me.” Litt humor på slutten, før det hele toner ut og St. Vincent har bevist at hun trygt kan stå som headliner for en hvilken som helst festival rundt om i verden.


Hjemmesiden til St. Vincent.