Foto: Şadan Ekdemir

Allerede en halvtime før Cezinando skal gå på og avslutte årets Øya-festival, begynner det å bli godt med folk foran scena. Når Cezinando endelig kommer på til tonene av Uansett er det stappfullt foran scena, og det står godt med folk videre bakover – selv om det er god plass til flere oppover i bakken. Cezinando blir møtt med jubel og tilrop, så det er ikke tvil om at det er mange som er her for å se akkurat han. Uansett går rett over i Heia meg, og stemninga er topp helt fra start. Publikum foran scena er med på å synge og danse allerede nå.

Scena er for anledningen bygd opp med et slags hvitt podium, med en lysramme over. Cezinando selv kommer ut i en rosa flagrende paljettopp, og lyser opp på scenen. Med seg på scenen har han et band bestående av fire strykere, to blåsere og en på perkusjon. Bandet bidrar til å gi gode arrangementer på flere av låtene. Cezinando fremstår som ydmyk når han forteller hvor stolt han er av seg selv og hvor mye det betyr for han å få stå her på scenen. «I dag er den største dagen i mitt liv.». Når vi får høre tredje låt fra Noen ganger og andre, Ingenting blir det samme men samme for meg, synes jeg bassen blir hakket for dominerende – men det er en bagatell.

Videre går han over til Botanisk Hage, som rett og slett passer perfekt med tanke på at vi befinner oss så å si rett over gata for stedet. Lyden er topp på denne låta, Cezinando har full kontroll på scena og stemninga er så bra som den bør være. Han takker publikum, og særlig de som har vært der helt siden starten i 2012. Han sier at han likevel vil ikke gå helt tilbake dit, men tar oss med til 2015 og Urørt-låta €PA. Stemninga er suveren, publikum er helt med, og Cezinando holder energien og trøkket oppe på scena. Når låta er ferdig forteller han oss at «Tro det eller ei, det er første gang jeg ser moshpiting på denne låta her».

Cezinando koser seg tydelig denne kvelden, og danser rundt på scena mens vi får presentert Fritidsaktiv og Blinkesko/Video. Dessverre blir bassen i sistnevnte altfor tung, og det ødelegger en del.

Etter et lite klesskift kommer Cezinando inn på scenen igjen, fortsatt like glitrende. Akkompagnert av Einar Stray på piano, fremfører Cezinando en nydelig, rørende versjon av Tommelen på vekta. Publikum er med på å synge også på denne låta. Tommelen på vekta blir en ganske «naken» låt og stor kontrast til Blinkesko/Video, men jeg er ikke i tvil om at sånne låter som dette kler Cezinando godt! Vi får videre et kjempefint arrangement av Usynlig.

Etter en basstung Pixl3rt sier Cezinando at han synes «det her er veldig surrealistisk», før vi får Stillhet som skriker til meg. Han ber om å få se noen hender, og publikum klapper med. Dessverre er igjen bassen for tung, og jeg kjenner det ødelegger noe av opplevelsen for min del. Etter Selv du ber han publikum om å «vær så snill å lag no’ lyd for dere selv», og publikum jubler, roper, plystrer og klapper.

Showet på scena er godt regissert, og det er god bruk av både lys og skjermene som beveger seg opp og ned i løpet av kvelden.



Cezinando forteller oss at han har med seg en spesiell gjest, og for aller første gang får vi Jeg bare synes du skulle ha hørt på meg live med Unge Ferrari også på scenen. Unge Ferrari blir tatt godt i mot og publikum, som jubler høyt. Underveis i låta ber Cezinando publikum om å bli med å synge, noe som egentlig er overflødig, da kjernen foran scenen tydelig er fans som kan låtene og allerede synger med.

Bilder på veggen jeg aldri ser på blir vokalen ekstra tydelig, og det er en slags sårhet i stemmen til Cezinando som gjør at vi får en ekstra nydelig versjon framført denne kvelden.

«Alle gode ting må komme til en ende. Er dere klare for å lage et helvete med meg?!» spør Cezinando retorisk og presenterer med det sin nyeste låt som ble gitt ut tidligere i år; Ingen lager helvete som vi. Cezinando danser masse underveis i låta, og publikum står og roper og klapper når han går av scena.

Etter en liten pause og enda et klesskift kommer han på scena igjen, og vi får endelig de to låtene som mange har venta på; Vi er perfekt men verden er ikke det og Håper du har plass. Det er allsang, og når noen blåser såpebobler bak oss som kommer svevende framover mot scenen passer det helt perfekt inn. Etter Vi er perfekt men verden er ikke det sier sier en tydelig rørt Cezinando at «Jeg føler kanskje det er stemning for én låt til. Publikum tar rett og slett over sangen når Cezinando begynner å synge på Håper du har plass. Det er nydelig, men underveis så blir bassen rett og slett for øredøvende for min del. Det er innmari leit, for dette må ellers sies å være kveldens høydepunkt. Underveis i låta kan man høre Cezinando si «Jeg elsker dere, ass». Det er også tydelig at publikum elsker Cezinando, for publikum tar helt over sangen på slutten. Han er tydelig rørt, der publikum står og jubler, klapper og roper «En gang til! En gang til!». Her og nå er dette alt det handler om. Dette øyeblikket.

Kvelden og årets Øyafestival avsluttes med Er dette alt. Når Chirag kommer på underveis i låta er det ingen overraskelse, men jubelen står. Konserten avsluttes med stemninga på topp.

Det er innmari stas at det er en ung kar fra Oslo som får avslutte hele Øyafestivalen i år. Cezinando er særdeles talentfull, og denne kvelden har han fortjent. Han har gitt fullt trøkk hele kvelden, og jeg er rørt og glad selv når jeg ser han på scenen. Dessverre, for jeg må si dessverre, satt ikke lyden godt nok gjennom kvelden. Så det trekker noe ned. I tillegg var det perioder der det var kun kjernen foran scenen som var ordentlig med. Men jeg heier på Cezinando, og gleder meg til neste konsert med han. Da håper jeg vi kan få høre noe fra de eldre albumene også.