Foto: Şadan Ekdemir


Scena røyklegges like før Silje Halstensen og resten av Bendik går på scena. Når de kommer på får de litt applaus og litt svak jubel. Stemninga er litt laber, og selv om lyden sitter er det litt tamt på starten av konserten også på scena. Heldigvis tar det seg opp underveis, og på Kriger beveger folk seg med til musikken.

Hjertebank og kulde dedikeres til «alle dere som noen gang har hatt det kjipt eller har det helt jævlig nå. Det blir bedre.». Underveis i låta går Halstensen ned til publikum, og stemninga har tatt seg særdeles godt opp. Vi får presentert mørkere og mer rocka versjoner av låtene til Bendik enn det vi kjenner fra albumversjonene, og jeg liker det. Jeg er tydeligvis ikke eneste, for de får jubel og applaus videre i konserten.

Halstensen bruker hele seg i musikken. Hun har mye mimikk som forsterker tekstene, som på Tro meg. Dette får vi også se på Perfekt, som er en gladlåt, som Halstensen sier selv. Underveis i låta ser vi hun smile og det ser ut som hun koser seg. Men, det blir for mye bass på refrenget, for min smak. Etter låta er ferdig tilføyer hun: «Tror mammaen min endelig er fornøyd med alle pengene hun la inn i pianotimene mine».

Stemninga er god på Siste gang, det er mange i publikum som danser med. Konserten avsluttes med Evig limbo og lilla røyk, og bandet får applaus og jubel.

Det rocka lydbildet vi ble presentert kler Bendik, samtidig som det er en hårfin balansegang på at bassen ikke bør dominere lydbildet for mye. Selv om det var rocka og kult, var det likevel litt for tamt og de klarte ikke engasjere publikum i stor nok grad. Amfiet ble kanskje rett og slett for stort for Bendik.