Foto: Şadan Ekdemir

Som siste band ut på Vindfruen i år, stilte Converge opp med tungt skyts og filleristet de oppmøtte. Deres siste fullengder The Dusk in Us understreker at bandet, som nærmer seg 30 år med stormskritt, fortsatt har noe å tilføre hardcore-scenen, og det er også tydelig at bandet fortsatt trives vel så godt på en scene som i studio.

Converge er, med god grunn, tydelig fornøyd med sitt siste album, og over halvparten av låtene som spilles er fra enten The Dusk in Us, eller fra singler og EP-er som har blitt produsert rundt samme tid. Ellers plukkes det noen få enkeltlåter fra en bolk av øvrige utgivelser. Det er veldig mye en vil høre som det rett og slett ikke er plass til, men det er aldri et punkt i settet hvor jeg tenker at denne låta kunne de spart seg for.

I et par av låtene er gitaren spesielt viktig for å bære låten, som i Eve, og da er det litt synd at gitarriffene til Kurt Ballou i stor grad drukner i det massive lydbildet. Dette er ikke et gjentakende problem, men det er tydelig nok til at det blir et lite skår i gleden. Dette bremser derimot ikke publikum på andre rad, og det er en god moshpit gående mer eller mindre gjennom hele konserten. Det organiserte kaoset som spys ut av høyttalerne er skreddersydd for et komplett kaos i publikum, og det er i grunn synd at ikke flere lot seg rive med.

Converge har gjennom årenes løp etablert seg som ledende band innen sin sjanger, og det ser ikke ut til at de har planer om å gi seg med det første. Spillegleden skinner sterkest gjennom hos trommis Ben Koller, mens de øvrige tre ser ut til å ha det greit på tross av deres beinharde image. Converge kunne spilt i en time til med ferske låter, og det hadde ikke vært et kjedelig øyeblikk, men jeg er på samme tid sikker på at det kan bli enda bedre, selv om dette er en konsert i hvert fall jeg vil huske lenge.