Tangerine Dreams aller første norgeskonsert var en visuell nytelse, men de greide ikke å kommunisere med publikum, som forlot Sirkus-scenen i store antall etter hvert. Anmeldelsens bilde viser noe av problemet: Ulrich Schnauss sto ofte med ryggen til publikum. Den japanske fiolinisten Hoshiko Yamane spilte lite på fiolinen (faktisk mer på keyboards) og sto stort sett urørlig i midten.

Etter at lederen Edgar Froese døde i 2015, har ikke Tangerine Dream lenger noen veteranmedlemmer. De tre i dagens besetning ledes av Thorsten Quaeschning, som ble medlem i 2005 og spiller keyboards, sequencere og litt gitar. De andre har under ti år i bandet. Det kom et nytt album i fjor, Quantum Gate, og det viser seg at de spilte to låter fra det. Men dette fikk ikke publikum vite. Alle melodiene ble spilt i ett, uten pause, så jeg følte at vi hørte på en lang, sammenhengende miks som var ledsaget av et imponerende lysshow.

Konserten begynte med bølgeskvulp og Tangram (Set 1). Dette er en ny versjon som ligner en del på originalen fra 1980. Så fulgte det geniale, suggererende temaet fra actionfilmen Sorcerer (1977) og Love On A Real Train (1984). De ferske låtene holdt rett og slett ikke samme standard som de gamle. Men klassikeren Stratosphear (1976) fikk fansen til å juble, med sitt lett gjenkjennelige synthriff. Den var ledsaget av flotte bilder som illuderte albumcoveret.

Selv om jeg er Tangerine Dream-fan, må jeg si at jeg hadde mer utbytte av intervjuet med to av medlemmene og manager Bianca (Edgar Froese kone) på Øyafestivalens bibliotekscene, enn konserten, som ble for upersonlig og ensformig.

Foto: Pål Bellis