77-åringen har vært med i noen av tidenes største grupper: The Byrds, Crosby, Stills, Nash & Young og Crosby, Stills & Nash, og i duo med Graham Nash. Nå er de ikke venner lenger, og den siste uka har David Crosby vært på norgesturné. Stavanger og Bergen har fått besøk, og i kveld spiller han i Trondheim. Konserten i Oslo ble en stor opplevelse!

På plakaten sto det David Crosby & Friends, for han lar backingbandet spille en stor rolle i konserten. Keyboardist Michelle Willis fra Canada får til og med synge sin egen Janet, som er en helt grei sang. Ellers er trioen CPR intakt. Crosby dannet den etter at han på 90-tallet fikk kontakt med sin bortadopterte sønn James Raymond, som viste seg å være en god låtskriver og keyboardist. Gitarist Jeff Pevar er P-en i CPR.

I et tre kvart fullt konserthus fikk vi to sett, hvorav det siste var best. De startet med CSNs svevende 1977-sang In My Dreams, som ble krydret med flotte vokalharmonier. Så fulgte noen ordinære sanger, inkludert to av CPR. Vi fikk vite at Morrison handler om Jim Morrison, som Crosby hadde delte meninger om. Han var ellers ofte vittig når han åpnet munnen. En overraskende vital veteran, med tanke på det harde livet han har levd.

På den stemningsfulle CSN-klassikeren Guinevere (1969) hørte vi første gang hans unike, åpne gitarstemming. Så sang han uten akkompagnement What Are Their Names fra solodebuten If I Could Only Remember My Name (1971), den glimrende rockelåta Long Time Gone og tittelsangen fra CSNYs debutalbum Déjà Vu (1970). Særlig sistnevnte fikk vi i en glimrende versjon. De mørke stemningene og koringen gjorde at ingen savnet Stills, Nash og Young. David Crosby viste virkelig fram sin stemmeprakt her, og vi fikk lange soloer på gitar, bass og keyboards.

Etter pausen fikk vi den lekre balladen The Lee Shore, som ble innspilt til Déjà Vu, men ikke utgitt før i 1991, og Crosby & Nashs Homeward Through The Haze, som handler om L.A. og bød på glimrende vokal og en utsøkt gitarsolo av Pevar. Fra fjorårets gode soloalbum Sky Trails ble det bare tittelsangen spilt - i duett med Michelle Willis.

Så skiftet Crosby ut sin akustiske gitar med en elektrisk og overrasket med Byrds-klassikeren Eight Miles High, som han var med på å skrive. Den skilte seg mye fra 1966-versjonen og var gitartung, men beholdt likevel et visst Byrds-preg uten å ty til raga-toner. Wooden Ships (1969) ble et stort høydepunkt, hvorpå bandet forlot scenen. Stemningen hadde vært god under hele konserten, men nå var den veldig høy.

Det første ekstranumret Almost Cut My Hair har faktisk ikke vært spilt live på tre-fire år! Her sang han like sterkt som på solodebuten, og vi fikk sågar en liten gitarduell. Jeg skjønner ikke hvorfor de avsluttet med CSNY-hiten Ohio (1970), som jo Neil Young skrev. Men som David Crosby sa: Den er dessverre fortsatt like aktuell. Han påsto selv at ingen av hans låter er blitt hits.

Foto: Alex Hoel