Foto: Terje Dokken


Man skal aldri si aldri. Som at "Jeff Lynne kommer nok aldri til Oslo for å spille ELO-låter igjen". Men i det herrens år 2018, når mannen er 70 år og det er 32 år siden Electric Light Orchestra (ELO) var et aktivt turnerende band, så er han altså her.

Eller vel, Electric Light Orchestra-navnet er lagt på hylla til fordel for begrepet Jeff Lynne's ELO. Det har med det faktum å gjøre at det kun er han fra de gode gamle dager som står der. Nå er også originalpianist Richard Tandy borte, som er den eneste han har hatt med seg som har røtter fra det opprinnelige Electric Light Orchestra inn i sitt Jeff Lynne's ELO som nå har turnert av og på siden 2016.

Men hvor mange 70-åringer som står på scenen har ingen betydning, så lenge den viktigste av dem står der. Og i 2018 ser Jeff Lynne ut som han alltid har gjort. Frisyren og skjegget er inntakt, og solbrillene er på plass. Kunne fort vært 1986 all over again.

I Norge har han ikke vært siden de turnerte Time tilbake i Drammenshallen i 1982, men publikummet hans drar fremdeles frem A New World Record, Out Of The Blue, On The Third Day og Discovery fra platehyllene sine. Tidløs popmusikk av ypperste merke alt sammen.

I Oslo Spektrum hadde han tatt frem 18 gyldne øyeblikk fra 70-tallet, og én låt fra det to år gamle comeback-albumet Alone In The Universe; When I Was A Boy.



Men det var selvsagt de gamle låtene som fikk folk opp å stå i et stappfullt Oslo Spektrum. Etter åpningen Standin' In The Rain, kom det første store stadiumbrølet da Evil Woman kom som nummer to. Så kom de på rad og rekke; Showdown, Do Ya, Livin' Thing og så videre. Han tok et stort jafs av Out Of The Blue, og over en fjerdedel av hele den 19 låter lange konserten var hentet derfra; Turn To Stone, Sweet Talkin' Woman, Standin' In The Rain, Mr. Blue Sky og Wild West Hero.

Fra Traveling Wilburys-katalogen hadde han også plukket frem igjen Handle With Care, noe Tom Petty (RIP) også gjorde da han spilte på Norwegian Wood i 2012.

Jeff Lynne hadde bak seg et 12-mannsband i Oslo Spektrum med tre keyboardister, et par gitarister, to korister og ikke minst det som setter den definitive signaturen på Electric Light Orchestra-materialet; to celloer og en fiolin. Når hele gjengen også sang i perfekt harmoni, låt det ELO slik vi husker det.

Det er lett å dra paraleller til den én måned gamle konserten med Roger Waters i Telenor Arena, der 70-åringen Waters disket opp med Pink Floyds største øyeblikker sammen med et disiplinert band som låt akkurat som de skulle for å servere arven sammen med en opphavsmann i god gammel form.

Man kan også nevne Queen + Adam Lambert sin konsert i Telenor Arena i juni i år som bragte Queen-katalogen tilbake til en norsk scene med 70-åringene Brian May og Roger Taylor, 36 år etter deres eneste konsert i Norge i 1982.

Alle gode eksempler på at det musikalske 70-tallet lever i absolutt beste velgående, og en gylden mulighet for yngre generasjoner å sjekk ut hvor "alt" har sin opprinnelse fra.

De lager dem nemlig ikke sånn lenger.