Foto: Stian Schløsser Møller

Å fremføre hele album fra ens egen "heyday" er en populær gest både Peter Gabriel (med So), Bryan Adams (med Reckless) og Paul Simon (med Graceland) har gjort med stor bravur her til lands. Det har nok også hjulpet litt på de respektives brukskontoer.

Et godt stykke ned på den skalaen befinner den gamle Marillion-frontfiguren Fish (60) seg. 31 år etter hans svanesang Clutching At Straws (1987) med det engelske bandet han også forlot året etter - er han nå på tur og spiller seg gjennom albumet sammen med sitt nåværende soloband.

Han gjorde det samme med Misplaced Childhood i Oslo to ganger i 2005 (på det albumets 20-årsjubileum), men nå skulle altså 60-åringen Derek W. "Fish" Dick altså gjøre det med Clutching At Straws.

60 er ingen alder når vi vet at en mann som eksempelvis Bruce Dickinson er født samme år. Forøvrig en mann som løpte sikkert en mil hver kveld mens han sang 80-tallskatalogen sin i original toneart på mange store europeiske scener i sommer.

Der er ikke vår mann Fish. Ikke i nærheten en gang.

På Rockefeller harket han seg gjennom Hotel Hobbies, Warm Wet Circles, Sugar Mice og Incommunicado i tonearter både 4 og 5 hakk under de originale. Totalt energiløst og med et band som strevde stort med å skape liv i et nærmest legendarisk materiale som ble kvelt av at frontmannen ikke er i nærheten av å kunne levere det lengre.

For Clutching At Straws er et fantastisk album, som de gjorde hele 8 låter fra da Marillion besøkte Skedsmohallen i november 1987 på den aktuelle turnéen. For de som var der, eller vi som har kost oss med videoutgivelsen Live At Loreley i etterkant, ble dette en stor nedtur på Rockefeller. At han ikke gjorde albumet i rekkefølge og samlet ble også en av de mange negative faktorene.

Foruten klassikerne og låtene Marillion eller Fish har spilt live siden 1987, fikk vi også de låtene som aldri har blitt spilt fra en scene før - nemlig Just For The Record og Going Under der Fish hadde karaoke-show med sitt eget materiale foran notestativet.

Det er rett og slett ikke lov. Det skal man bare kunne før man går på scenen foran en utsolgt konsertsal av folk som vil høre låtene som kommer fra hans egen penn.

Neste år kommer det som er annonsert som hans aller siste soloalbum Weltschmertz, og fra det fikk vi også noen låter som gjorde kvelden ekstra lang. Tekstmessig er nok Fish kapabel fremdeles, men musikalsk sett var det baktunge, monotone og seige nye stoffet hans som stykket opp hele Clutching-opplevelsen på Rockefeller i overkant kjedelig.

Fish sin karriere er på vei mot land med buken opp. Det er greit nok i seg selv etter 35 år i manesjen, men å dra med seg gammel storhet som dette ned i søla er utilgivelig.