Biffy Clyro i Operaen

Foto: Aleksander Espelid

Skottene i Biffy Clyro inntok Operaen i Oslo søndag kveld. I mai ga de ut albumet MTV Unplugged Live at Roundhouse, London, en ikonisk albumserie som tidligere har hatt bidrag fra artister som Nirvana, Jay-Z og Bryan Adams. Denne høsten har de tatt med seg dette albumet ut på turne for noen eksklusive besøk på konsertsteder rundt om i Europa. Da konserten i operaen ble lansert tidlig i Juni ble billettene fort revet bort, så forventningene blant publikum var høye da Simon Neil gikk på scenen og slo første akkord på The Captain.

Biffy Clyro har siden midten av 2000-tallet opparbeidet seg et godt rykte som liveband, og det er først og fremst som et hardtjobbende konsertband og gjennom live-opptredener skottene stadig har utvidet sitt publikum og kommet i den posisjonen der de kan bli booket til og selge ut steder som Operaen i Oslo, Royal Albert Hall i London. Biffy Clyro slo for alvor igjennom i Norge i 2010 da de på vinteren spilte en "skulle ha vært der" konsert på John Dee og besøkte Lydverket på NRK, før de på sommeren besøkte Hovefestivalen. Siden den gangen har de blitt en av de heldige vinnerne av betegnelsen "norgesvenner" etter gjentatte besøk her, men de skuffer skjelden, kvelden i Operaen er ikke noe untak.

Rammene for konserten i Operaen kunne ikke vært bedre. Du har et stk. bygg som er laget for god lyd og gode musikkopplevelser, så legger du til et stk. skotsk rockeband som har skapt navnet sitt på intense og magiske live-opptredener. Resultatet bør bli en symbiose av energi og akustikk som smelter sammen til en høyere enhet. Likevel så ligger skepsisen der som et slør over salen i minuttene før bandet går på scenen. Når fuzzen er skrudd av, overkroppene er tildekt, publikum er sittende, energien ikke kan overføres gjennom bevegelse og skriking. Vil låtene bære seg selv? Vil vokal og instrumentprestasjonene holde mål? Vi publikum la seg engasjere? For det er en ting som er sikkert, når du stripper ned rockelåter til akustiske arrangementer og plasserer de i et musikkbygg som Operaen, så er det som om låtene går opp til eksamen. Enten vil de bestå og bli stående igjen i musikkhistorien, eller så vil de stryke og bli en del haugen av kule rockelåter som egentlig ikke har noe mer for seg. Gjennom dette forteller også Biffy Clyro at de ikke er et band som hviler seg på det safe, de utfordrer og overskrider det som forventes av de og blottlegger seg både for fans og kritikere.

Alt i alt er konserten i Operaen et bevis på at Biffy Clyro lykkes i dette eksperimentet. I det akustiske lydbildet er låtene gjenkjennbare , selv om de har gjort en del med arrangementene for å få låtene til å passe inn i formatet. I tillegg til akustiske gitarer så har de på flere låte både gitt plass til piano, munnspill, xylofon og cello. Variasjonen er med på å gi konserten dynamikk og spenning. De bruker også scenen godt gjennom å bytte på ulike konstellasjoner og plassering, dette gir også variasjon og dynamikk. Sammen med en vakker scenografi med preg av naturelementer og bruk av lys, blir det hele en svært vakker estetisk opplevelse å se på.



Det er flere magiske øyeblikk i løpet av kvelden, et av de første er Folding Stars fra Puzzle, som blir en svært sår og vakker affære, der Simon Neil og Ben Johnston er alene på scenen og akkompagnerer låten kun med akustisk gitar og xylofon. Det andre store høydepunkt for undertegnede er når Simon Neil kommer ut alene på scenen uten gitar og synger den nye Adored. Neil får er vist seg fram som kun som vokalist, uten andre elementer en et sobert piano i bakgrunn, og han overbeviser. Låten blir stående igjen som et magisk øyeblikk der den karismatiske frontfiguren klarer fange hele det mektige bygget alene med sin prestasjon. Det er egentlig noe spesielt med Simon Neil som frontfigur, som gjør at publikums oppmerksomhet stadig trekkes mot han. I sitt vanlige format er det gjennom svettedryppende intense og energiske opptrender oftest i bar overkropp og fargesprakende bukser han fanger publikum og overfører all den energien han utstråler, til et publikum som kan hoppe, skrike og gi tilbake mye av det samme. I dette formatet sitter han oftest litt henslengt i en slags kontorstol pyntet med grønne blader, kortklipt og påkledd, stadig drikkende på en blank tequila. Allikevel så har han noe intenst ved seg, i blikket, i stemmen og bevegelsene, stadig smilende og det er tydelig at han koser seg.

Med noen få unntak litt spredt rundt i salen har publikum stort sett vært sittende på plassene og holdt seg behersket, men under Bubbles eksploderer det og alle reiser seg spontant og det ender i trampeklapp og allsang. Derfra og ut ekstranumrene som avsluttes med Many of Horror skifter konserten preg og publikum gir tilbake til bandet det de fortjener, etter den overbevisende forestillingen.

Biffy Clyro vinner selvfølgelig Operaen, om noen i det hele tatt tvilte. De er såpass talentfulle og erfarne at de også vet hvordan de skal lykkes i dette formatet. Når de ikke kan bruke energien i musikken til å skape liv og dynamikk i opptredenen gjør de det gjennom det estetiske i scenografi og lys og variasjon i hvem som er på scenen og hvordan de er plassert.
Hivs en skal utsette på noe, så er det at det oppleves som litt for lavmælt og dempet i starten, og i det schizofrene premisset som ligger i selve konseptet. Du har et band og låter som publikum til vanlig vil hoppe, danse og skrike til, men et lydbilde og et sted der det ikke passer seg. Likevel, så funker det fortreffelig godt, og når konserten avsluttes i allsang og trampeklapp får man til slutt i pose og sekk.