Phosphorescent er artistnavnet til gitaristen Matthew Houck fra sørstatene i USA. Han har utgitt sju studioalbum siden debuten i 2003, men bare de tre siste er allment kjent i Europa: Here's To Taking It Easy (2010), Muchacho (2013) og C'est La Vie. Sistnevnte kom ut bare tre dager før konserten, hvilket forklarer den labre responsen fra publikum på de fleste av de åtte nye sangene som ble spilt for et under halvfullt Rockefeller.

Han var kompet av seks musikere, inkludert en perkusjonist, men ingen på pedalsteelgitar, som man jo hører mye til på platene. De dro konserten i gang med en kort versjon av instrumentalen Black Waves/Silver Moon, etterfulgt av den fengende poplåta New Birth in England og There From Here, hvor jeg merket meg at bandets sologitarist illuderte steelgitarlyder under sin solo. Selv spilte Houck rytmegitar mens han sang glimrende. Imidlertid hadde han lite å si til publikum, som virket å kjede seg.

Etter tre ferske låter ble det jubel for Terror in the Canyons (The Wounded Master) fra 2013. Best mottakelse av de nye låtene fikk den vakre kjærlighetssangen han skrev til sin bitte lille sønn, My Beautiful Boy. Sangen om Australia, Christmas Down Under, kom i en kjedelig versjon. Synd, for den er et høydepunkt på det nye albumet.

Først på siste låt før ekstranumrene, Joe Tex, These Taming Blues, tok konserten av. Vi fikk en glimrende, intens versjon av denne balladen som kom ut på hans 2. album (i 2005) og handler om en soulsanger.

Ekstranumrene var strålende! Først kom Houck alene inn på scenen og sang flott to låter uten bandet mens han spilte elgitar: Den nye, stemningsfulle C'est La Vie No.2, komplett med uling, og så 2007-låta Wolves. Begge avfødte fortjent trampeklapp. Phosphorescents mest kjente sang er Song for Zula, som ble brukt i filmen The Amazing Spider-Man 2. Her frigjorde Houck seg fra gitaren og sang glimrende, mens perkusjonisten slo seg løs på synthtrommer.

Til slutt fikk vi den intense Ride On/Right On fra 2013, som fikk en hardtslående avslutning der Matthew Houck spilte på gitaren mens han hadde den på ryggen. Endelig viste han spilleglede. Hadde bare den første timen av konserten vært like god!

Foto: Marius Dale