Foto: Marius Dale

Etter at Justin Vernon og hans venner avlyste europaturneen sin tidlig i fjor, fikk Oslo-publikumet endelig få føle på Bon Ivers melankoli i all sin prakt.

Scenen i Oslo Spektrum føles ganske liten når en ser hvor trangt oppsettet er. Med to trommesett flankert av diverse instrumenter, et par saksofoner, gitarer og andre duppeditter, er det ikke mye plass til å bevege seg. Dette er imidlertid ikke poenget, for Bon Ivers fremføring handler utelukkende om det musikalske. At Bon Iver makter å sette sammen en nær perfekt setliste understreker den særs solide katalogen de kan plukke fra, og med en lyd skrudd til perfeksjon kommer også materialet virkelig til sin rett.

Den første halvdelen av settet er relativt tungt, og låtene er stort sett fra kritikerroste 22, A Million. De som ikke var det, matchet det store lydbildet fra albumet. 666 åpnet det hele, og satte virkelig standarden for lydnivået og dynamikken som var i vente. Spesielt trommene låt strålende, og dette lydbildet preget mesteparten av de første femti minuttene. Låter som Heavenly Father og Blood Bank stakk seg ut med positivt fortegn, før den eksepsjonelt gode låta Perth avsluttet første akt såpass sterkt at pausen føltes unødvendig.



Justin Vernons falsett er nok et aspekt ved Bon Iver som hindrer mange fra å sette seg ned og bli kjent med musikken. Heldigvis er Vernon en særs kyndig vokalist også uten falsett, og under 715 – CREEKS skinner stemmen hans helt nydelig gjennom vocoderen. Skeptikeren i meg vil nok si at saksofonsoloen i låta ____45_____ blir litt vel pretensiøs, men det blir flisespikkeri, for del to av konserten er i en klasse for seg selv.

Her kommer det storheter på rekke og rad. Skinny Love og re:stacks fikk flere til å kjenne på følelser de knapt visste de hadde, og klimakset på slutten av Creature Fear er noe av det mektigste jeg har hørt live.
22 (OVER SooN) fikk æren av å avslutte del to, men heldigvis fikk vi høre to av kveldens nydeligste spor helt til slutt. 29 #Strafford APTS og Holocene var en eminent encore, og det er vanskelig å formidle akkurat hva man fikk oppleve i Spektrum denne tirsdagskvelden for dere som ikke var til stede.

Bon Iver er mye mer enn Justin Vernon. Hans medmusikanter skinte nesten like sterkt som hovedpersonen, og lydbildet de presenterte gikk fra å riste gulvet med en blytung bass, til å røre majoriteten til tårer med de såre visesangene skrevet i isolasjon.
Bon Iver er levende bevis på at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.