Takket være Hurum Progrock Society fikk Kayak endelig spilt sin første konsert i Norge - 46 år etter at de ble dannet i Hilversum, Nederland. De ledes fortsatt av keyboaristen Ton Scherpenzeel (66), som er kjent for sine huggende synthriff og sitt virtuose pianospill. Da Kayak ble oppløst i 1982, ble han medlem av selveste Camel. Han ser nå ut som en tynn utgave av Rick Wakeman - de har jo samme sveis.

Kayak gjorde comeback i 1999, og nå er Ton eneste medlem fra gullalderen på 70-tallet. Med seg har han fire dyktige musikere som ga ut et godt album i januar i år, Seventeen. Og de sju låtene vi fikk servert fra bandets 17. album, gjorde ikke skam på ei settliste som ellers var preget av albumene fra 1974-81. Musikken er inspirert av band som Queen, Styx og Genesis.

Drøyt 200 skapte stor stemning i Lille Sal, hvor kapasiteten er 266. Kayak begynte med den hardtrockende, dramatiske Love of a Victim fra 1978, etterfulgt av classic rock-perlen Rhea fra 2009. Jeg merket meg at Ton her sang et vers. Ellers koret han ofte med gitaristen og bassisten. Vokalist Bart Schwertmann har kraft i stemmen og introduserte flere sanger.

Ballad for a Lost Friend (1977) er basert på et dikt, men ganske kjedelig. Så kom tre av de beste låtene fra det nye albumet: Den fengende, Queen-aktige Somebody, den operatiske symforockeren La Peregrina (om verdens dyreste perle) og popballaden Falling, der gitarist Marcel Singor lød som Brian May mot slutten. På Mammoth (fra debuten i 1974) spilte faktisk både vokalisten og Kayak-bassist Kristoffer Gilderlöw bass!

Første sett ble avsluttet med progrock: Still My Heart Cries For You (1978), med noen supre taktskifter og piano- og gitarriff som avløste hverandre, og den lange, symfoniske Merlin (1981), som bygde seg opp fra rolig til rocka og hadde et a cappella, firstemt parti midtveis.

Etter 20 minutters pause fortsatte Kayak med enda en sang fra Merlin - balladen Seagull, som ble framført på to akustiske gitarer og piano. Etter kveldens hardeste progrocklåt, Said No Word fra 1975, kom den vakre instrumentalen Irene (1978). Fra den og ut konserten ble hver låt mottatt med trampeklapp! Vi fikk tre til fra Seventeen, og musikerne spilte korte soloer mens de ble presentert under Ivory Dance (1978).

Full Circle (2000), som er inspirert av irsk folkemusikk, var en naturlig avslutningssang før ekstranumrene: den vakre poprocklåta og publikumsfavoritten Starlight Dancer (1978), som bød på lekent spill og stor stemmeprakt, og pianoballaden To An End (2018), som ble spilt uten trommer (Men vi så deg, Collin Leijenaar, skjule deg bak trommesettet)! Ja, alt måtte komme "til en ende" på denne glimrende konserten der Kayak spilte to timer og et kvarter og lyden var topp. Den eneste låta jeg savnet var deres eneste USA-hit, I Want You To Be Mine fra 1978.