Foto: Anne Marie Forker

Et godt over halvfullt Sentrum Scene blir fylt med spenning når scenen fylles med røyk og det spilles musikk fra en Halloween-film over anlegget. Når bandet kommer på, spiller de den fengende, men kanskje ikke spesielt skumle Tempest. Låta har en god tekst, som det lett å få med seg på grunn av John Grants uvanlig klare diksjon. Musikalsk er det rolig, med mye synth. Låta dras opp et par hakk mot slutten. Støy og rare lyder fra en touchpad bærer bud om hva som kommer.

På tittellåta fra årets Love Is Magic er lydbildet mer organisk til så stor grad at backingbandet nesten blir litt kjedelig. Grant selv derimot, skinner som den stjerna han er. Han er også i godt humør overfor publikum og sier at det fint å være tilbake. Med Grey Tickles, Black Pressure viser Grant enda en side av seg selv. Et pompøst, men lekkert og melankolsk lydbilde toppes med en tekst som er full av tristesse men tydligvis ikke nok, for: « There are children who have cancer, so all bets are off. I Can’t compete with that». Selv om tekstene til John Grant inneholder mye gruff og tristhet, er mannen selv hyggelig og takker både band, oppvarmingsband og publikum for deres innsats. Med hans bakgrunn har all grunn til å være sint på verden. SomHIV-positiv homofil fra en konservativ familie uten kjærlighet, har ha ikke hatt det lett, men mener fortsatt at noen har det verre, som kreftsyke barn.

Grant utforsker stadig lydbilder. Global Warming er en synthladet ballade. Det er umulig å kjede seg på en konsert med Grant, fordi hver låt har nytt lydbilde. Han kan gjerne bytte sjanger fra sang til sang også. Hadde ikke alt vært så gjennomtenkt og proft, kunne det fort blitt heseblesende. Når Grant går over i elektro-pop a la Robyn på Smug Cunt gjør han det med en stemme som er kraftigere og penere enn de fleste i sjangeren. Robyn kan ikke måle seg. Med Preppy Boy moderniserer han 80-talls diskoinspirert pop og topper det med kubjelle. Stemningen i salen blir alltid bedre med kubjelle. Eneste låta jeg ikke synes funker, er Metamorphosis hvor det er så stor forskjell i intensiteten på de rolige og de mer intense partiene i låta at den virker usammenhengende.

It Doesn’t Matter to Him er en sår kjærlighetsballade som fremføres som duett sammen med mannen på synth. Den tar seg opp mot slutten, slik at overgangen til den meget dansbare Pale Green Ghost ikke blir for stor. En kjenner bassen på kroppen på denne låta, men på Touch And Go er han tilbake bak tangentene. Det går igjen fra dansbart til rolig med He’s Got His Mothers Hips og Is He Strange. Den låta der hans stemmeprakt skinner mest, er Glacier. Det tar så på at mens bandet rocker vilt i et plutselig crescendo mot slutten av sangen, setter han seg ned. Hittil i konserten har Grant bak tangentene betydd rolig låt, men han avslutter hovedsettet der med rockeren Queen Of Denmark. Bandet viser en voldsom dynamikk, fra rolig til stortrommer brukt som pauke og lekent gitarstøy.

Det er ikke ofte artister får trampeklapp før ekstranumre på Sentrum Scene, men John Grant fortjener det. Grant og bandet åpner den lekre poplåta Marz, som toppes med et særdeles snasent pianoriff. Hitlåta GMF er meget populær i salen, med tilløp til allsang, til og med på verset. Låta er ganske rolig, men i sin enkelhet en genistrek av en sang. Når de dansbare rytmene er kommer tilbake med Black Belt, er det tøffere enn tidligere i kveld. Det er mye bevegelse i publikum under den fengende elektropunk-låta. Litt symptomatisk for kvelden, så drar han det helt ned med småpene Caramel. Han på el-piano backet med synth, blir denne naken og for anonym til å avslutte konserten. Derfor er det fint at han avslutter med en ønskelåt fra salen. Grant får med seg hele bandet på et pent arrangement til kanskje tidenes beste tekst om ensomhet i en rørende Sigourney Weaver. Med det avslutter han er strålende konsert på topp.