Nesten uten unntak lød The Human League likt som på plate. Lederen Phil Oakey (63) sang bra, mens koringen til Susanne Sulley og Joanne Catherall som ventet var småsur. Verre var det da Sulley sang solo falskt med sin søte, tynne stemme, som på One Man In My Heart (1995). Men det er en del av sjarmen, og de to jentene ble jo oppdaget på et diskotek av Oakey foran storselgeren Dare (1981). Deres jobb er å danse, kore og ta seg pent ut.

Publikum på et godt over halvfullt Rockefeller ga egentlig bare entusiastisk respons på de mest kjente låtene. Men dem var det mange av, og bandet spilte faktisk hver eneste av sine Topp 30-hits. På scenen hadde de med seg tre musikere, to på keyboards (ofte bærbare) og en på synthtrommer. Bak scenen viste en stor skjerm suggerende bilder. Til tider føltes det som å være på diskotek.

The Human League lagde noen av den beste synthpopen på 80-tallet, og startet konserten med The Sound of the Crowd, som fikk en lang, instrumental intro før vokalistene kom på scenen. Eneste nyere låt var Sky fra 2011. Blant høydepunktene var The Lebanon (1984), der den ene keyboardisten spilte gnistrende rytmegitar, og de utypiske balladene Louise (1984) og Human (1986) - sistnevnte produsert av de hippe Jam & Lewis i Minneapolis.

En overraskelse var Behind The Mask, som de japanske synthpionerene Yellow Magic Orchestra spilte inn i 1979 (Mest kjente medlem: Ryuichi Sakamoto). Eric Clapton hadde en stor hit med låta i 1987, og The Human League ga ut sin versjon sammen med Yellow Magic Orchestra på en obskur ep i 1993.

Siste halvtime av konserten var en parademarsj av klassikere/hits: Love Action, Mirror Man, (Keep Feeling) Fascination (der Oakey kort presenterte musikerne) og kjempehiten Don't You Want Me.

Ekstranumrene var debutsinglen Being Boiled (1978) - dessverre i en monoton versjon uten taktskifter - og Oakeys Giorgio Moroder-produserte og -komponerte solohit fra 1984, Together In Electric Dreams, komplett med uventet gitarsolo. Ellers fikk folk det de ville ha på denne konserten, der lyden var god, men vokalen mikset litt for høyt.

Foto: Anne-Marie Forker