Foto: Terje Dokken

60-åringen fra London ga et halvfullt Rockefeller et underholdende show der han konstant var i bevegelse. Dramatiske dansebevegelser, fargerik røyk, imponerende lyseffekter, glassklar lyd. Også hans tungt sminkede gitarist og stygt tatoverte bassist var ofte med på dansen. Vi så aldri ansiktene til trommisen eller keyboardisten bak all røyken.

Synthrockpioneren Gary Numan sa dessverre ikke et ord til publikum. Men han sang perfekt, med akkurat den stemmen han har hatt gjennom en 40 år lang karriere. Hans dystre, synthpregede musikk er inspirert av David Bowie, Can, Brian Eno og Kraftwerk. I hjemlandet har han hatt mange hits, særlig på 80- og 90-tallet. Men de tiårene var ikke representert i det hele tatt i hans halvannen time lange sett.



Vi fikk seks låter fra 1978-79 (både solo og med Tubeway Army), resten var fra 2000-tallet. Aller mest sang han fra fjorårets album Savage: Songs From A Broken World. Han begynte med Everything Comes Down To This fra 2013, etterfulgt av Metal fra solodebuten The Pleasure Principle (1979).

Etter fire fengende, men ensformige låter roet Numan ned med de rolige, stemningsfulle Bed of Thorns (2017) og Tubeway Armys Down in the Park (1979). Fra samme år fikk vi også høre Tubeway Armys Me! I Disconnect From You og listetopper Are 'Friends' Electric?, med heavy trommer og monolog mot slutten.



Publikum virket overveldet over det visuelle uttrykket, og stemningen ble aldri høy. Men den fengende Love Hurt Bleed (2013) ble godt mottatt, i likhet med klassikeren med det geniale synthriffet, Cars, de tre ekstranumrene. På When The World Comes Apart poserte Numan med en elgitar og lot som om han spilte på den. Det var selvsagt kjempe

Til slutt fikk vi den ferske It Will End Here fra The Fallen EP, som kom i november og har en passende tittel. Men det fortalte han ikke publikum om. Konserten ville ha vært bedre om Gary Numan hadde kommunisert litt og vært mer variert og vist seg fra flere sider.