Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Sentrum Scene var stappfull av folk da MGMT gikk på scenen. Allerede før konserten kunne man merke at det var en god og forventningsfull stemning i salen. Stemningen skulle absolutt ikke avta utover konserten. Folk hadde møtt opp i partystemning og med forventning om å danse og synge. De fikk gjøre begge deler i stort monn denne fredagskvelden.

MGMT vet da også meget godt hvordan de skal få publikum varme. De kjørte like godt i gang med tre kanonlåter. The Youth først: «The youth is starting to change/Are you starting to change?/Are you?/Together”. Så fortsatte de med When You Die fra den siste plata, før de knalla i vei med Time To Pretend fra Oracular Spectacular. «This is our decision to live fast and die young/We've got the vision, now let's have some fun.” Tilhørerne så absolutt ut til å ha det gøy. Publikumsmassen dansa og sang. Det var en kruttsterk åpning rett og slett.

Frontfigurer og musikalske grunnpilarer i MGMT har hele veien vært Andrew VanWyngarden og Ben Goldwasser. Det er de som ER MGMT. VanWyngarden synger, spiller gitar og keyboard, Goldwasser trakterer synther og keyboards. Settet til MGMT består i all hovedsak av låter fra de to albumene Oracular Spectacular og Little Dark Age. Det er ikke rart, for det er mye bra å hente fra nettopp disse to albumene.

Etter Weekend Wars roet de det ned litt, og konserten gikk for undertegnede over i en litt mindre interessant fase en kort periode. På et tidspunkt begynte publikum å rope etter låten Kids: «Kids, Kids, Kids!». VanWyngarden hadde funnet en pose med chips som han spiste av akkurat da publikum begynte å rope. Han repliserte kjapt: «Chips, chips, chips!» og kastet restene fra chips-posen utover publikum. I stedet for Kids, ga MGMT oss tittellåten fra det siste albumet Little Dark Age. En låt som handler om frustrasjon over de som styrer butikken i hjemlandet USA.



Det ble ikke sagt så mye mellom låtene, men det er helt greit. Det musikalske og visuelle taler for seg. Det visuelle uttrykket er fargerikt og lett psykedelisk. Det er blomstermønster, det er flytende masker, det er mobiltelefoner som «smelter» og det er i det hele tatt et visuelt uttrykk som passer til de fargerike pop-perlene MGMT drysser over oss. En annen litt artig greie, var at bandet sendte rundt en stor badeand. Badeanda tok turen blant mange av de rundt 1500-1600 publikummerne og kom trygt tilbake etter at låten var ferdig.

Vi fikk også bl.a høre Electric Feel og Michael and Me før publikum fikk viljen sin når det vanvittig fengende synthtemaet til Kids kom. «You were a child/Crawling on your knees toward him/Making momma so proud/But your voice is too loud.”. Etter at låten tona ut, gikk MGMT av scenen. De kom selvsagt tilbake, det skulle bare mangle sånn som publikum hoiet, ropte og klappet.

Som ekstranummer spilte MGMT disse låtene:

1. When You’re Small. Goldwasser spilte på et bittelite, hvitt flygel. Han tok seg også av vokalen.
2. The Handshake
3. TSLAMP eller Time spent looking at my phone. VanWyngarden spilte spansk gitar og i bakgrunnen kunne man se en smeltende mobil. «Time spent sitting all alone/Time spent looking at my phone.”
MGMT så ut til å være fornøyde med både settet og publikum (noe det var all grunn til) og avslutta med et 'A very large thank you!'

«MGMT er nesten bedre live enn på plate», sa fotograf Per-Otto før konserten. Etter å ha overvært en time og førtifem minutter i selskap med bandet, må jeg bare gi ham rett i det. Dette er en anbefaling til leserne: Få med deg en konsert med MGMT om du får sjansen!




Vår anmeldelse av Little Dark Age.

Hjemmesiden til MGMT.