Foto: Per Otto Oppi Christiansen



Kvelden skal være ganske preget av den nye plata Islands. De starter konserten med en uinspirert plankekjøring av True Story. Heldigvis er i det minste vokalist Tim Wheeler i hundre på en utblåsning av en versjon av Kung Fu. Det rocker skikkelig, og store deler av det fulle Parkteateret er med. Det går mer over i poprock på Cocoon selv om låta høres tøffere og mindre polert ut enn på plate. Annabelle er en powerpoplåt typisk for bandet. Tim Wheeler har uttalt at bandet er veldig fornøyd med den nye plata, og håper at noen av låtene kan banke ut gamle. Med det farlig fengende refrenget kan denne låta fort bli en ny livefavoritt.

Ash var størst på slutten av 90-tallet. Derfor er det disse låtene som får best respons. Oh Yeah er omtrent så fengende og melodiøs alternativ rock kan bli. Låta, som er fra debutplata 1977 utgitt 1996 vekker mange minner om fester fra tidlig studenttid. Låta var en selvsagt del av festen for mange. Derfor frembringer låta allsang og gåsehud. Dessverre klarer de ikke å skape den samme magien med den nye Confessions In The Pool, selv om den både har et godt trøkk og er ganske fengende. A Life Less Ordinary er nok en fengende låt fra tidlig i deres karriere. Denne er fra filmen med samme navn. Selv om den er fengslende, gir den ikke like mye stockholmsyndrom som i filmen. Refrenget er så catchy som stort sett bare Ash og svenske Wannadies klarte. Bandet rocker ut i mellomspillet og viser endelig litt spilleglede.

Ash er inne i et godt stim nå, med Goldfinger og Walking Barefoot. Låtene er fengende, men bandet kunne godt vært mer inspirert. Hiten Shining Light er nok et høydepunkt og denne har mer trøkk enn de foregående låtene. All That I Have Left minner mer om senere weezer enn gammel Ash i lydbildet. Den er ikke så fengende som de gamle slagerne, og det blir for pent og pyntelig. Incoming Waves har en meget rolig start, med trommisen på xylofon og koring, før de plutselig gir skikkelig på. Den aller mest rocka låta til nå er Orpheus. En lettere metallåt som er fengende, men preget av tiden den kom ut. De tøyser litt med Cantina Band fra Star Wars. Med Jesus Says viser Ash at de kan være mer skitne og fuzzdrevne enn de mest fengende 90-talls hitene, og likevel få det til å låte bra.

Siden det nærmer seg jul, synger bassisten en strofe fra Whams Last Christmas. Numbskull er Ash sitt svar på Blurs Song 2. Buzzkill er den nye låta som best klarer å leve opp til deres gamle, gode låter. Stemningen løftes likevel et par hakk når allsangen runger til Girl From Mars. Der andre modulerer mot slutten av låta, går Ash for ekstra fuzz. De avslutter konserten med en killer av en låt. Burn Baby Burn

Ekstranumrene starter med et mageplask. Did Your Love Burn Out er en litt traurig låt som mangler trøkk og er lite fengende, men heldigvis redder gitarsoloen stumpene. Det blir andre boller når gitaristen i Death By Unga Bunga kommer på for en heftig versjon av Thin Lizzys The Boys Are Back In Town. Det blir tid til litt showing. Både Stian og Tim spiller riffet med gitaren bak hodet. Enda flere kommer på til en heftig versjon av ABBAs Does Your Mother Know. Halve bandet havner ute i publikum og det tar helt av på scenen. Om en tidligere i konserten har savnet litt trøkk og innlevelse fra bandet, kommer det nesten en overdose her.

Om bassisten og trommisen er lei av å spille de gamle hitene til Ash, bør de kanskje finne på noe annet. Heldigvis klarer Tim Wheeler nærmest alene å dra det i land. Jeg merker fortsatt savnet av Charlotte Hatherley på gitar. Lydbildet kan innimellom bli litt spinkelt. Da er det godt å ha mange gode låter som uansett aldri blir kjedelige eller dårlige