I sitt 50. år holdt Wishbone Ash en strålende konsert med låter fra store deler av karrieren, med hovedvekt på 70-tallet. De spiller rock med elementer fra blues, progrock og folkrock, og varemerket er unisone sologitarer og lange instrumentalpartier.

Eneste originalmedlem, Andy Powell (68), har vært med siden starten. Han sto for vokalen på et fullsatt John Dee. Men det var originalbassist Martin Turner som sang mest på 70-tallet. Han har sin egen, konkurrerende versjon av bandet: Martin Turner's Wishbone Ash. Powells varemerke var lenge den V-formede gitaren Gibson Flying V. Men nå spiller han på flere andre gitarer også.

De startet instrumentalt med Real Guitars Have Wings (1987) før den muntre Powell unnskyldte at han slet med stemmen. Ja, den var noe ru, men han sang bra nok, og det lød virkelig bra når han sang tostemt med bassist Bob Skeat, som har vært med helt siden 1996. Trommis Joe Crabtree kom med i 2007, gitarist Mark Abrahams i forfjor.

Eneste låt fra dette århundret var Deep Blues (2014), som bød på unisone gitarer og lange soloer. To låter fra 1977-albumet Front Page News fikk liv i det middelaldrende publikumet. Andy Powell lovte tidlig at de skulle spille mye gammelt, og det var over forventningene at Wishbone Ash spilte hele side B fra klassikeren Argus (1972):

The King Will Come (med wahwahgitar i den magiske introen), Warrior (nydelig tostemt sang), som gled over i instrumentalen Throw Down The Sword og til slutt Leaf and Stream, som slett ikke spilles ofte live. På sistnevnte og poplåta Wings of Desire (1991) spilte gitaristene akustisk.

Vi fikk også instrumentalen F.U.B.B. (1974) som har intrikat gitarspill, dynamikk og en herlig groove. Settet ble avsluttet med blueslåta Jailbait (1971) og den i overkant lange Phoenix (fra debutalbumet i 1970), som eksploderer i tøff riffing etter fem minutter.

Mange i salen hadde håpet på Blind Eye som ekstranummer, særlig fordi låta var kjenningsmelodi i radioprogrammet Europatoppen. I stedet fikk vi Living Proof, som faktisk aldri er utgitt i studioversjon, og klassikeren Blowin' Free (fra Argus, som er boogierock slett ikke ulikt Status Quo.

Alle foto: Stian Schløsser Møller