Foto: Therese C. Wangberg


Det var kun en reunion med gamle helter som fikk meg til å trosse snødrevet for å komme meg til Madrugadas festaften i Spektrum i går kveld. Sammen med 10 000 andre nordmenn. Selv Akersgata hadde blåst støvet av musikkredaksjonene, og på tribunen satt kulturministeren. I taket hang svære nett med ballonger klare til slipp, og foran i fotopiten stod confettikanonene klare. Det var duket for festaften, på melankolsk vis.

Når Industrial Silence blir spilt i sin helhet, er det foran en publikum som har ventet i 10 år, og jeg vil tro at det for bandet må ha føltes litt som å komme hjem når Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen entret scenen sammen med Cato Salsa og Christer Knudsen.

Det har vært lenge å vente, men de som kjenner til Høyem, vet at han er verdt å vente på, for han er en perfeksjonist til fingerspissene, og ingenting blir overlatt til tilfeldighetene på en kveld som dette.



Og når han begynner å synge Vocal er det bare å lene seg tilbake og la seg innhylle i Siverts vakre, perfekte stemme, om mulig enda mer perfekt iscenesatt av et fantastisk stemningsfullt lys, som vedvarer utover kvelden.
Heller ikke sjokkerende er det at når Sivert først hilser velkommen så er det for å si at han egentlig ikke har noe å si, men at de heller vil servere gjestene mer musikk. Det er jo tross alt derfor man har kommet.

Det er først når han gjør et lite skifte, drar på seg en paljettjakke som kunne vært Chris Isaak verdig, og kjører i gang med Norwegian Hammerworks Corp at han bokstavelig talt skinner, og får med seg publikum til et av kveldens høydepunkter. De ti årene med pause er borte, og Madrugada er igjen hele Norges helter.

Omtrent 2 timer etter start nærmer det seg slutten, og ballonger, confetti, og Høyem selv slippes løs på publikum under The Kids Are On High Street, til allsang og jubel fra hele Spektrum. Det kunne kanskje ha vært en riktig avslutning, men vi får Valley Of Deception til lyden av 100-vis av ballonger som sprekker i stedet.

Jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer ut av Høyem selv, det gjør jeg alltid. Madrugada har blitt sammenlignet med Nick Cave, men da han gjorde Spektrum for en tid tilbake hadde han og bandet hele publikum i sin hule hånd fra første tone. Høyem har sjarm, han har stil, han har Norges fineste stemme og en respektabel katalog med sanger. Han har egentlig alt, men han bare når ikke alltid ut, og da kan 2 timer bli litt lenge.