Foto: Hogne Bø Pettersen


En god venn av meg sa til meg da jeg fortalte jeg skulle anmelde Aurora-konsert: – Vi må være snill og ta vare på Aurora!

Og jeg skjønner hva han mener.

For der hun står på scenen, foran 1700 mennesker på et utsolgt Sentrum Scene i Oslo, ser hun så utrolig sårbar ut. Hun smiler og ler, som et barn som fryder seg over oppmerksomheten, samtidig som hun er litt beklemt over situasjonen. Hun sier det også at selv om selvsikkerheten over det å stå på scenen har steget, så er det en rar situasjon å være i at folk skal se på og applaudere.

Dette reflekterer hun over med oss, samtidig som hun i samme setning kan fortelle at neglene hennes er skitne, at man kan kødde med alt, inkludert det å dø. Bare ikke med møll.

– Ingen kan kødde med møll, proklamerer hun.

Aurora at Sentrum Scene


Og det er denne totalt usammenhengende snakkingen mellom låtene som gjør at publikum sjarmert suger i seg alt det denne særdeles sterke og talentfulle artisten leverer. Hun flyr fra det ene punktet til det andre i enveissamtalene hun har med publikum, før hun forsøker å hente seg inn igjen, mens hun innser at bandet hennes står og tripper med føttene og peker på klokken.

Og da forsøker hun å ta seg sammen, men ti sekunder etterpå er det glemt, og publikum får en lang sekvens om mord, tristhet og kjærlighet. Det er nesten som en standupkomiker som bare har forvillet seg ut på scenen, uten noen forberedelser, og gjør suksess. Hun forsikrer at hun hadde sittet kvelden før og skrevet ned hva hun skulle si, slik at det ikke skulle bli så usammenhengende, men det hadde blitt en bok i stedet…

Ok, det er ikke bare denne vanvittige sjarmen som gjør at publikum er over seg av begeistring. For musikken er så vakker, så vakker. Aurora har nå et sound. Du vet det er en Aurora-låt når du hører den.

Aurora at Sentrum Scene


Konserten ble en fin blanding av låter fra debutplaten All My Demons Greeting Me As a Friend, oppfølgeralbumet Infections of a Different Kind (Step 1) og tre helt nye låter (i hvert fall ukjente for undertegnede). Spesielt den siste av de nye låtene var helt strålende, og umiskjennelig Aurora. På denne, og flere andre låter, danser hun rundt i en kaskade av lys, trommer og intens lyd. Gåsehud.

Når det gjelder dansingen er denne en kombinasjon av improvisasjon og koreografi. Når det er koreografi har hun med seg tre andre dansere, og dette gir en særdeles fin visuell variasjon i showet. Ikke minst i den nye singelen, Animal, som allerede er i ferd med å bli en signaturlåt (antagelig den som har overtatt for Conqueror, som hun ikke lenger spiller live).

Aurora at Sentrum Scene


Det er også under disse ville dansesekvensene hennes det går opp for meg hvor grasiøs hun er på scenen. Det er tydelig at hun har dansen i seg. Og stemmen. Å, den stemmen. Et av de fineste øyeblikkene var da låten IT Happened Quiet fra siste album blir framført med bare henne, gitarist og en korist. Det er helt fantastisk.

Selv om hun har soundet sitt inne nå stopper det henne ikke fra å omarrangere noen av de eldre låtene. Det nye arrangementet på I Went too Far fungerer strålende, og har gjort låten enda mer fengende.

Siste låt før ekstranummeret er den sykt fine Running with the Wolves og ekstranummeret er Queendom. Noen fra publikum gir henne en plakat hvor det står «You are the queen of my queendom.»

Og der hun etter endt konsert får stående applaus, fra et publikum som har vært så stille så stille mens hun har pratet mellom låtene (annet enn latterbrøl og applaus til det som kommer ut av munnen hennes) og som har en aldersspredning fra 18 til 60, tenker jeg: – Ja hun er en dronning. Og vi må ta vare på henne!

Aurora at Sentrum Scene