Foto: Terje Dokken

Mike Peters (60), den smørblide lederen for The Alarm, har spilt mye solo i Norge de siste årene. Men dette var første gang siden 1990 at han tok med bandet sitt til Oslo. Turneen fortsetter i Haugesund og Bergen, der folk kan glede seg til konserter hvor alle de mest kjent låtene blir spilt med stor glød og entusiasme. Forhåpentlig er publikum like bra som på et fullsatt John Dee også!

Forrest på scenen sto tre mikrofoner med rundt to meters avstand. Det viste seg at Mike Peters brukte alle! Han beveget seg nemlig fra mikrofon til mikrofon hele tida under låtene. Selv spilte han en halvakustisk gitar og munnspill. Med seg hadde han Smiley Barnard på trommer og den ungdommelige James Stevenson (59), som vekslet mellom bass og gitar. Han var i 1977-78 med i et av Englands første pønkeband, Chelsea, og har siden spilt live med bl.a. Gen X, The Cult og Gene Loves Jezebel.



Peters kunne godt ha kostet på seg et ekstra medlem i turnébandet, slik at vi hadde sluppet å høre keyboards- og basslydene på boks som han trigget med fotpedaler. Men det var er det eneste negative med en konsert som hadde alt og et publikum som var med på notene (bokstavelig talt) fra første sang, Shout To The Devil.

Folk sang også med på Marching On og den store hiten Where Were You Hiding When The Storm Broke, og vi fikk kveldens første munnspillsolo på Howling Wind. Så konserten begynte altså med fire strake låter fra 1984-albumet Declaration. Peters' stemme hadde litt gruff på de første låtene, men det forsvant fort, og jeg vil si at han synger like bra nå som for tretti år siden.

Repertoaret var dominert at 80-tallet, da The Alarm hadde sin gullalder og flere hits. Ingenting ble spilt fra 1991-albumet Raw (det siste med originalbesetning), og vi fikk bare tre sanger fra fjorårets Equals. Disse var imidlertid bra på hver sin måte: Cenotaph (fra det akustiske solosettet) handler om kamp mot både krig og kreft (Både Peters og kona har vært rammet), en intens Neutral og Beautiful, som ble skvist mellom klassikerne Spirit of '76 og The Stand. Godt gjort å få publikum til å synge med på ei såpass ny låt! Må også nevne Spirit of '76 at var fantastisk, komplett med akustisk intro før maskingeværtrommene satte inn.



Andre høydepunkter var popballaden Rain in the Summertime, en akustisk The Deceiver en lang versjon av Sold Me Down The River og 68 Guns, der Mike Peters lot publikum ta over sangen mot slutten, for så å gjenerobre den!

Alle de store hitene var spilt da The Alarm gikk av scenen etter drøye halvannen time. Ekstranumrene var to albumkutt som er favoritter blant blodfansen: Strength og Blaze of Glory, komplett med militær-tromming og et publikum som var ekstatisk og sang med på alt! Før disse hadde Peters oppfordret oss til å støtte hans organisasjon som bekjemper kreft. Flere av tekstene hans er politiske, men på denne fantastiske konserten snakket han ikke politikk og lot heller musikken tale.