De svenske stjernene har spilt mye på Rockefeller. I 2017 var de på operataket, og i år hadde de avansert til Operaens store sal. Men den egnet seg for ikke for The Cardigans høylytte indiepop. For de spilte høyt, vokalen druknet i en lydvegg under de første låtene, lyssettingen blendet publikum og gjorde at det var vrient å se ansikter, og Nina Perssons stemme var sprukken/hes i første halvdel av konserten.

Men Cardigans spilte alle sine store hits for et entusiastisk publikum der forholdsvis unge kvinner var i flertall. Bandet hadde utvilsomt spilleglede, de spilte meget bra, og Nina Persson sjarmerte når hun en sjelden gang sa noe. Musikerne ble ikke introdusert, men vi gjenkjente Magnus Svenningsson på bass, Bengt Lagerberg på trommer og Lasse Johansson på keyboards (og en god del rytmegitar).

Forrige album kom i 2005, og Cardigans har ingen nye låter å by på. De spilte mest fra det glimrende Long Gone Before Daylight (2003). Men de åpnet med sin mest heavy låt: Paralyzed fra 1998. Lyden var også dårlig på hiten Erase/Rewind, og Perssons stemme sprakk stadig på de høye tonene.



Detaljene kom bedre fram i kjærlighetsballaden Holy Love, som ble møtt av jubelrop. De gjorde en artig vri med bluesgitar i introen og munnspillsolo ved Persson på klassikeren For What It's Worth. Hun sang også godt på And Then You Kissed Me, der hesheten gjorde stemmen ekstra sensuell. På Marvel Hill spilte hun keyboards.

You're The Storm ble et høydepunkt sammen med hiten My Favourite Game. Så gikk The Cardigans av scenen, etter bare en time. Men låtene deres er jo korte.

Vi fikk fem ekstranumre, og det var artig for oss at svenskene hyllet norske Annie med å gjøre en søt balladeversjon av hennes hit My Heartbeat. Den gled over i Carnival og deretter kjempehiten Lovefool.

Men publikum ville ha mer, og klappet The Cardigans inn enda en gang. Da fikk vi en godnattsang, No Sleep fra 2003. Alt i alt var det en god konsert, til tross for at lyd og lys ikke var helt topp. Selv savnet jeg bare 1994-singlen Rise & Shine og en av de to ironiske versjonene de har gjort av Black Sabbath-låter.

Foto: Anne-Marie Forker