Foto: Terje Dokken

Med et publikum etterlignende en godt og blandet pose, noen ungdommer og noen voksne som trodde rapmusikk døde i midten av 90-tallet, samles de alle for den ikoniske konserten de alle har sett annonsert på plakater i Oslos gater. Allerede var det god stemning på trikketuren på vei dit. Folket gledet seg til en herlig trio av de største East Coast hip-hop legendene.

Rap-veteranene var samlet til en forrykende turne med Wu-Tang Clan, De La Soul og Public Enemy. Mens DJ Premier hyllet flere avdøde rap-legender og holdt koket oppe mellom setlistene til headlinerne.


De La Soul



Gutta fra De La Soul startet det hele med deres entusiastiske innsats for å få festen startet. Gruppens innovative debutalbum 3 Feet High and Rising fylte 30 år tidligere dette året og har stått i veien for De La Soul´s digitale oppstandelse som har revolusjonert musikkbransjen de siste 15 årene. Lisensierings problemer, langvarige krangler med plateselskapet og samtlige juridiske problemer rundt prøvetaking.

Til tross for manglede ressurser, er støtten stor i gruppens situasjon. Noen står i publikum i kveld og veiver stolt den dyrbare vinylkopien av 3 Feet High & Rising til rapperne Trugoy og Pos, og begge flakker et smil til ungdommen.

Guttene imponerer og holder en jevn og bra energisk konsert som tar slutt etter en drøy time.






Public Enemy



Deretter trår Public Enemy - til scenen. Men dessverre, uten Flavor Fav på slep, går gruppen tilbake til grunnleggende element, som Chuck D forklarte tidligere i år: "bringing it back to the foundation of hip-hop. One DJ, and some microphones!"

Gitt en time for å gjøre opp nettop det, holder kveldens andre headliner intensiteten av konserten opp. Rapperen Chuck D, som nærmer seg hans 60-årsdag, oppfører seg like ungdommeling som den 20 årige blodfanen blant publikum som skriker Don´t Believe The Hype og Rebel Without A Pause tilbake til 1988.

Sammen med den dyktige DJ Lord og ledsaget av to av gruppens S1W-dansere, som gjorde lite til kveldens konsert, fortsetter Chuck og kompisen MC Jahi med å holde koket oppe i Spektrum. Her er budskapet tydelig; tilbake til «gode gamle dager», hvor de gjentatte ganger ropte «fuck rasicsm" og «there is no such thing as immigration because we all live on planet earth». De gjorde også rom til et par politiske utsagn, hvor de nevnte at det bare er «1 race, 1 world». Donald Trump var heller ikke så populær, og fikk mange langefingre i været.

DJ Lord fortjener nesten en anmeldelse i seg selv, ettersom hvor talentfull han var bak miksebordet.






Wu-Tang Clan



Det er ikke alltid enkelt å følge med på en slik konsert, men hvis det er noen som er sertifiserte Rap Gods som det er verdt å vente på, er det ihvertfall Wu-Tang Clan. For å fortsette å feire det nylige 25-årsjubileet for deres Enter the Wu-Tang (36 Chambers) album, er mesteparten av kollektivet - inkludert Young Dirty Bastard, sønnen til Ol´ Dirty Bastard, tilstede under den forrykende kvelden. Vi savner Method Mans tilstedeværelse under konserten, men han antydet noen grunner bak dette på hans Twitter tidligere i mai.

Det er et privilegium å være vitne til WU, RZA, GZA og Ghostface Killah som rapper gjennom essensielle sanger som Bring da Ruckus, Clan in da Front og Da Mystery of Chessboxin. Sammen med en god forsyning av 36 Chambers materiale og et litt slitent, men helt fantastisk publikum, koser alle i sentrum scene seg videre ut i kvelden. De drar også med to barn og jentene som koser seg backstage opp på scene rundt siste nummer for å avslutte med sjampanje og fest.

Med konserter som dette føler du både energien og den milde tinitusen fra konserten langt ut på kveld.

"You're looking at classic hip-hop right here," RZA, som oppfører seg som "sjefen" og flaskespruter gjennom kvelden, forteller oss mellom de korte pausene i løpet av det lange settet.

For å oppsummere var det var valget av låtene gode, noe repetitivt og vekslingen mellom allsang og harde vers ble til en god miks. Scene-løsningen og effekter fungerte også veldig bra sammen. Lyden var derimot litt for høy under hele konserten.

Hip-hop og rap føles ofte ut som at det florerer lenger ut av sjangeren og den originale stammen, men på spesielle kvelder som i dag, er det bevisst at de eldste gjør det virkelig best.