Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

For mange er Kurt Vile primæreksemplet på den såkalte slacker-livsstilen. Han tar ting som det kommer og forhaster aldri musikken sin, som er drapert i sløve rytmer som setter lytteren i et transe-aktig stadie. Ikke bare det, han kan også rocke løs, som på hitlåten Pretty Pimpin’ fra det sterke 2015-abumet b’lieve i’m goin down. Dessverre var det lite som engasjerte denne gangen. SÅ sløvt hadde jeg ikke forventet det.

Det første som slår meg på Loading Zones er at noe ser ut til å være galt. Om han er full eller høy, vet jeg noe. Vile er kjent som å være en litt susete og rar kar, men etter å ha intervjuet ham tidligere på dagen, var oppførselen endret. Han slet med å holde sangtakten og spillingen var tidvis også feilplassert. Ingen god start.

Studioversjonen av Jesus Fever er desidert en av Viles vakreste låter, som tar i bruk lett gitarspill blant en vakker vokalfremførelse. Det var derfor trist å se den nedgraderes til et rot som famlet etter å finne fotfeste. Den manglet alt av sjarmen som gjør originalen så flott, ikke minst var den altfor rockete for sitt eget gode.

Bassackwards var et av fjorårets plate Bottle it In sitt minneverdige øyeblikk. Den ti minutter-lange låten kunne godt ha passet inn i settet, men med et uengasjert band, samt frontmann, var det lite som bar den framover.

Vile drar fram banjoen på I’m an Outlaw. Han starter å spille, men lyden slås ikke på før et par sekunder inn i låten. Ut av det blå midt i låten skriker han «I’m an Outlaw». Det var et pussig øyeblikk som kom helt uforventet og minnet meg om Sam Herrings metallskrik på Future Islands-livefremførelser (som er fantastiske, forresten). Ironisk nok var dette et av settets mest positivt overraskende og spennende øyeblikk, og ga et snev av engasjement som resten av settet manglet.

Det var leit å se Vile gå over til å bli corny på Check Baby som startet altfor treg. Giret tok seg opp noen hakk etter hvert, men nådde aldri helt opp. Han fomlet med ordene på A Girl Called Alex og jeg kunne ikke forstå et ord av hva han sa i pausen etter sangen var over. Han mumlet «yeeeeah» flere ganger og forsterket følelsen min om at noe var galt med ham på scenen.

Heldigvis klarte han å ta seg opp litt mot slutten. Han fremføre en grei versjon av Puppet to the Man før han slo til med den drømmende Wakin’ on a Pretty Day. Sistnevnte er et ubeskrivelig etterlengtet øyeblikk blant det som var på grensen til en tragedie. I motsetning til Bassackwards klarte Vile å fremføre en ti-minutters låt uten å miste fokuset. Som om ikke det var nok, var hiten Pretty Pimpin' også i ypperste klasse, og jeg forundret meg over hvordan Vile hadde klart å ta seg så kraftig opp mot slutten.

Han avslutter med Wild Imaginations som handler om et møte med noe Vile ikke vet om er et speilbilde eller virkelighet. Slik følte jeg det selv med denne konserten. Kurt Vile er en av nåtidens mest høyprofilerte og sterkeste låtskrivere. Å se de fantastiske studioinnspillingene bli «slaktet» på denne måten live fikk meg til å lure på om dette var en drøm eller virkelighet. Hvordan kunne dette skje?

Bandet så ut som de ville bli ferdig så fort som mulig for å gå tilbake å slappe av backstage. I motsetning til Vile selv, spilte de godt og holdt takten bra. Allikevel var det ikke noe mer å hente fra dem.

De få høydepunktene letter bare så vidt på den grufulle, kjedelige og uengasjerende stemningen som dessverre holdt seg litt for lenge. Det er bare å håpe dette var en dårlig dag for ham og at dagens konsert i Stavanger blir noe bedre.