Foto: Martine Lund


The 1975 er desidert et av 2010-tallets aller mest populære band. De har bygget seg opp for å være et lite indie rock/pop-band til å fylle stadioner verden rundt og bli et navn de fleste kjenner. At de tok turen til lille Piknik i Parken var derfor en stor overraskelse. Ikke nok med det, spilte de på den mindre scenen Petrus og fikk heller ikke æren av å avslutte fredagens festivaldag. Det var en merkelig beslutning, men dette påvirket heldigvis ikke bandets fremførelse.

De sparker i gang med sammenbruddslåten Give Yourself a Try som umiddelbart viser bandets sceneprakt. De er tydelig komfortable og vet hva de driver, der de gjenskaper energien fra musikkvideoen. Spesielt skinner vokalist Matty Healy som er i konstant bevegelse og tvinner mikrofonen rundt halsen til stor effekt. Fra første øyeblikk vitnet dette om en svært lovende konsertopplevelse.

To dansere blir med i affæren på TOOTIMETOOTIMETOOTIME etterfulgt av den funky She’s American. Sistnevnte er blant få øyeblikk som dekker den tidligere delen av bandets musikkatalog, men disse skaper derfor desto mer gledesrop fra publikum.

Ikke bare fortryller bandet oss gjennom sine største hits. Flertallet av konsertens 16 låter kommer fra deres banebrytende nye album A Brief Inquiry Into Online Relationships som satt en milepæl for bandets utvikling. Stemningen dras ned et par hakk og blir jevnet ut for Sincerity is Scary som viser fram behagelige jazzelementer tvunnet sammen med lette rytmer. Det er et av konserters mest fremtredende avvik og validerer komforten deres tross ulike sjangere.

It’s Not Living (If It’s Not With You) er leken og skaper en god energi i Parken før Robbers gir oss et nostalgisk tilbakeblikk. Healy spør publikum om hvem som har sett dem før. Til det svarer han «You’re in for a treat!». Denne selvsikkerheten har han vel fortjent, ettersom bandet har så langt prestert i ypperste klasse.

Healys vokaltalent viser seg fram på sitt sterkeste på sanger som Love Me og Couldn’t Be More in Love. Disse er også med å vise ham fram fra en annen side. Det er noe med vokalprestasjonen sammen med lyden og lyset som virkelig skaper gåsehud.

Et av kveldens desidert mest minnerike øyeblikk er I Like America & America Likes Me. Stemmen vrenges inn i en autotune-belagt hip hop/trap-rytmne. Teksten resonnerer med bakgrunnsskjermens video av ulike forferdeligheter fra forskjellige steder i verden. Uten kontekst kunne opptredenen virke et snev upassende, men etter at Healy anerkjenner at det til syvende og sist ikke er politikk som gjelder, men samhold- vinner han oss over. Det var et rørende øyeblikk som virkelig satte spor.

Den vakre er utsøkt og står for nok et rørende øyeblikk. Publikum virker hypnotiserte i denne drømmeaktige sekvensen som bruker lyset til sin fordel for å fremheve sangens melankolske, men også håpefulle stemning.

I Always Want to Die (Sometimes) har mange av de same kvalitetene som forgjengeren, bare med mer allsang og hender i været. Det som var en verdig avslutning på deres siste plate, kunne også vert en verdig avslutning her.

På dette tidspunktet har bandet spilt rolige, men praktfulle låter som vekket emosjoner i fleng. Allikevel føltes det tidvis ut som konserten kunne hatt godt av å dra til litt. Resten av medlemmene virket litt slitne og utmattet, så det var et spørsmål om de kunne klare å hente inn nok energi til å dra publikum opp fra den tunge atmosfæren som svevet over de siste låtene.

Heldigvis skjedde nettopp dette på Love It If We Made It - et av de mest minnerike øyeblikkene fra A Brief Inquiry... Fargerike lys iscenesetter en herlig tilstand som står for et etterlengtet springbrett tilbake til den euforiske stemningen som preget første del av konserten.

Det avsluttes med de tre giganthitene Chocolate, Sex og The Sound. På The Sound hopper publikum i ekstase og det er en fantastisk slutt på en fantastisk konsert.