Foto: Martine Lund


Tonefulgt av et fett synthtema fra låten Turn the Page, kommer The Streets og frontmann Mike Skinner inn på scenen. Svartkledde, i jakker og/eller hoodies med The Streets-logoen på brystet, er The Streets en tøff gjeng sånn visuelt sett. Det skulle også vise seg at de var minst like tøffe i musikk og tekst og.

Det som er litt artig med The Streets, er at de er et band. Der andre hiphopere/rappere ofte har med seg beaten på en pc eller mac, maler og maner The Streets sine beats ut gjennom gitar, bass, keyboard og trommer. Analogt altså. Det funker så til de grader, og det er stort spenn i stil. På Push Tings Forward er de over i reggae/dub, andre ganger er det så funky, groovy og rytmisk at selv James Brown ville nikket anerkjennende. Easy listening, rock, ska? The Streets fikser det!

The Streets spiller mye fra debutplata Original Pirate Material i starten, men de får også plass til nydelige Never Went to Church fra det tredje albumet. Den handler om den avdøde faren til Skinner og savnet etter en farsfigur og ledestjerne. Den innledes for øvrig av temaet fra Beatles-sangen Let It Be. Etter hvert får vi innblikk i hvordan Skinner famler i blinde etter farens bortgang. «If you were still about/I'd ask you what I'm supposed to do now/I just get grubbin' scared/Every now/Hope I made you proud.” Det er sterkt, det er rørende.



Birmingham-mannen skriver tekster om dagliglivet i dagens England. Det gjør han på en veldig typisk britisk måte. Det er ofte mørkt, skittent og sosialrealistisk, men heldigvis med et godt glimt i øyet og en solid dose engelsk humor.

Skinner er god til å kommunisere med publikum. Han er ikke bare god, han er nærmest en mester på å komme i kontakt med tilhørerene. Han er pedagogisk på en artig måte. «Can you see me», roper han. Har dere øyekontakt, følger dere med? Skinner er flere ganger ute blant publikum, får dem til å skåle («let’s all drink when I count to three») og hoppe, spanderer champagne (han er glutenallergiker og kan ikke drikke øl, så han drikker vodka og champagne i stedet!) og sender til og med ut en ung dame på crowdsurfing. Snakk om få med seg publikum!

For Mike Skinner er på en litt paradoksal måte en veldig karismatisk artist. Paradokset ligger i at han omtrent aldri trekker på smilebåndet, selv om man skjønner at det ligger mye humor bak det han gjør. Oftest snakker musikken for seg, men når han snakker til oss, følger vi med. Han har en aura av selvtillit over seg, uten at det blir arrogant.

Før Blinded by the Lights ber han oss om å lukke øynene og tenke på et sted vi gjerne vil være. Denne låten er starten på en ren gullrekke fra tema-albumet A Grand Don’t Come For Free. Den neste låten derfra er sannsynligvis den mest kjente The Streets-låten. Det er den nesten vulgært vakkertriste balladen Dry Your Eyes. Mike sier før låten starter at hvis vi vil gråte en skvett, har vi sjansen nå. Jeg observerte opptil flere fuktige øyne rundt meg, og jeg tror ikke det skyldtes høysnue.

Den siste låten er den morsomme Fit But You Know It. Den handler om dama som er overjordisk vakker og sexy, og bruker det for alt det er verdt. Flere ganger under konserten var det allsang, så også her: “I'm not trying to pull you/Even though I would like to/I think you are really fit/You're fit, but my gosh, don't you know it?” Låten markerer avslutningen på en morsom, rørende, og sterk konsert. På slutten av låten gikk Skinner ut blant publikum og ga oss et symbolsk klimaks ved å sprette ei champagneflaske og sprute over oss. Da har vi vært med på en time og tjue minutt med det som blir stående som ett av de virkelig store høydepunktene på Piknik i Parken 2019.


Hjemmesiden til The Streets