Foto: Stian Schløsser Møller

I år er det 20 år siden Madrugada sitt debutalbum Industrial Silence kom ut. Det har blitt populært å spille hele album live, så det er ikke så rart at denne trenden også har nådd Norge. Tidligere på dagen har publikum vært vitne til at Jaga Jazzist har gjort akkurat det. Nå er det Madugada sin tur.

Madrugada har en svær og trofast fanskare både i Norge og på kontinentet. Derfor var det en lurt trekk av folkene rundt Piknik i Parken å hyre inn akkurat dem til å avslutte festen i Sofienbergparken. De visste meget godt at det ville være en garanti for suksess.

Publikumsmassen stiller godt forberedt, og er klar for allsang og god stemning når Sivert Høyem og resten av bandet entrer scenen. Madrugada kom sammen igjen i vinter, nå med originaltrommis Jon Lauvland Pettersen på plass. De solgte ut Spektrum i to omganger på null komma niks. Så stor er altså interessen for nasjonalskatten Madrugada. I prinsippet kan de bare møte opp, stille inn på autopilot og cruise inn.

Madrugada har stokket om litt på rekkefølgen på låtene på albumet. Det starter med starten, altså Vocal. Lyden fra Sophie-scenen har vært kanonbra gjennom hele festivalen, derfor er det synd at lyden nå er litt grøtete og skurrete og tidvis for høy. Det ødelegger en god del av inntrykket.

Ingen skal påstå at ikke gutta i bandet gjør jobben og gir jernet. Det er ikke innsatsen det står på. Man får likevel en følelse av at dette er et comeback som ikke først og fremst handler om utvikling og om å se framover. Det ligger for så vidt i sakens natur, men det er noe litt for safe og stødig over deres opptreden. Starten framstår som treig. En låt som This Old House f.eks. blir ikke noe mer enn en staut americana-ballade.

Madrugada er klart best når de er i det mørke og lett dystre hjørnet, og fra Strange Colour Blue kommer noe av magien tilbake. Da blir de det mørke og tøffe rockebandet de kan være. Med blå bakgrunn og Siverts mørke røst i høyttalerne kjenner man gåsehuden komme. «An industrial silence singing/And the rain will keep hammering down from overhead.” Salt er en låt i samme mørke og djevelske kategori. Det er litt Nick Cave over den, den røsker tak i deg.



Midt i Norwegian Hammerworks Corp. trekker Sivert på seg sølvpaljettjakken sin. Merkelig nok lar han den ikke være på lenge. Kanskje det var det Madrugada hadde trengt, noe litt ekstra.

De spiller seg gjennom Industrial Silence, og Sivert forteller mellom låtene litt om stemningen rundt det å lage debutplata og om den første tiden de bodde i Oslo. De holdt til i området rundt Grünerløkka og Robert Burås bodde bare et stenkast fra scenen Madrugada står på. Her skrev han Quite Emotional. Sivert forteller videre om magien som oppsto i øvingslokalet mellom de fire i bandet da de lagde låten Electric. Det er interessant å høre om prosessen rundt plata, for dette er en del av norsk rockehistorie.

Etter en kort pause, kommer bandet inn på scenen igjen. De spiller Black Mambo fra The Nightly Disease Så følger vakre Majesty fra Grit. Publikum kan teksten utenat, og Sivert hadde i grunnen kunnet overlate vokalbiten helt til dem. Det gjør han heldigvis ikke.

Helt til slutt kommer en av de aller beste norske rockelåtene som er laget, The Kids Are on High Street. Dessverre er gitarlyden som starter låten for høy. Det blir grøtete igjen, og låten blir delvis ødelagt av dette.

Etter siste låt, kommer gutta ut og stiller seg på scenekanten og mottar publikums hyllest. De har jobbet hardt og fortjener det. Spørsmålet nå er hvor Madrugada går videre. Har dette bare vært en nostalgisk tur tilbake i tid, og skal de igjen vise oss at de kan være en kraft å regne med i norsk musikkliv framover?


Madrugada sin hjemmeside