Foto: Jarle H. Moe
Det er duket for en konsert med både fest og følelser når Razika spiller sin aller siste konsert på Plenen på Bergenfest på festivalens siste dag.
Vokalist Marie Amdam innleder konserten med å si at hun ikke vil ha noe grining, for da klarer de ikke å spille noen konsert. Grine kan vi heller gjøre litt etterpå. Og her er allerede premissene satt. Alle som har glemt eller ikke vet at dette er siste konsert for Razika, kjenner umiddelbart på at de nå tar del i noe spesielt.
Som flere ganger tidligere, starter de med Slipp meg fri. Publikum er med allerede fra første låt. Bandet smiler, publikum smiler og det er generelt deilig stemning i den bergenske heten. Og som det ofte gjør skrangler det litt her og der også når de spiller, men uten at det gjør noe. Det hører liksom litt med og det gjør kanskje til og med det hele enda mer sjarmerende.
Fine øyeblikk som når Flyplass blir dedisert (ja, det heter det) til gitarist Marias nevø, som viser med fire små fingre hvor gammel han er på storskjermen, og når publikum mer enn villig hyler med på Kjæreste Oslo, du er ingenting for oss, gjør dette til en meget minnerik opplevelse, og viser at kvartetten kommer til å bli savnet.
Selvfølgelig avsluttes konserten med Vondt i hjertet. Man ser på slutten av låten at nå er det like før det sprekker hos Marie, og idet låten avsluttes kommer en foss av tårer fra øynene hennes. Så skjer det som ikke skal skje. Det viser seg at dette er smittsomt, for jeg må selv tømme solbrilleglassene mine for tårer når Razika takker publikum og vinker farvel mens de synger en strofe fra bergensvisen Jenter fra Bergen.
Da blir det egentlig en perfekt og utrolig fin avskjedskonsert med allsang, smil, godt humør OG folk som gråter både på, foran og sikkert også bak scenen.
Og ok, aller siste konsert er kanskje å ta litt i, for de spiller på Øya senere i sommer. Men den aller siste hjemme i Bergen. Eller blir den det?
