Foto: Johannes Andersen

Suzanne Vega starter konserten med en låt fra nettopp debutplata. Marlene On The Wall fremføres med Vega på kassegitar og Leonard som krydrer låta med små gitarsoloer for å løfte låta fra versjonen på plate. Hun forteller at hun har vært på Rockefeller minst 20 ganger før og at hun er glad for å være tilbake. Vi får høre en ganske nedstrippet versjon av hennes store hit, «Luka». Det er nakent og vakkert. Mot slutten av låta blir et litt mer gitar, og til og med et snev av fuzz.

Suzanne Vega veksler litt på intensiteten mellom låtene og gjør låter med og uten gitar. På Caramel er det kun hennes smektende stemme som synger om ting du ikke har godt av, og et lett gitarakkopagnement fra Leonard. Vega kommer med historier rundt låtene. Gypsy er skrevet om hennes første sommerforelskelse da hun var 18 år. En pen, liten låt med lekkert gitarspill. In Liverpool er oppfølgeren om samme mann. Nå lager de ganske mye trøkk til å bare være to på scenen. Gitaristen krydrer låta med stadig nye, finurlige gitarlyder. Vega sier at hun er enig med de i publikum som vil høre de gamle låtene til artister de er på konsert med. Derfor gjør hun unna noen av de gamle låtene tidlig i settet, slik at det er unnagjort og hun kan slippe seg mer fri. The Queen & The Soldier er en gammel, men mindre kjent låt som hun beskriver som lang, trist og med en tragisk slutt. En god beskrivelse, spør du meg.

Den litt trist Harbour Song er den roligste låta i kveld. Hun følger den opp med noe så sjeldent som to låter i dur. Begge handler om New York. Frank & Ava er en kort, up beat sang om Frank Sinatra med gitaristen på koring. New york Is My Destination er jazzete, og heller mot samba i stil som Gilberto. Lyset har frem til Left Of Center vært ganske stillestående, men til denne raske og ganske rocka låta blir det litt mer lysshow enn tidligere i kveld. I Never Wear White Er en ganske rocka låt om hvorfor hun går i svart. En klar og bestemt Suzanne Vega bakkes opp riff og fuzz. Publikum klapper, så de er tydeligvis like fornøyde som meg.
Some Journey har Leonard en svevende klang på gitaren, mens Vega holder rytmen på kassegitar. Lyden er lekker, så fint er det at en ellers ganske uanselig låt løfter opp til et av kveldens høydepunkt. Låta er tidvis rolig uten at artisten mister intensitet og volum fordi det er mye dynamikk i den. Med oppsettet på scenen, borger det for en versjon av Tom’s Diner som verken likner originalen eller DNA-remixen som gjorde låta kjent. Gitaristen får en lekker lyd ut av gitaren som både gir noe ekstra til melodien og skaper overraskende god fylde i lydbildet. Samtidig er Vega på og flørter litt med publikum. Jeg liker denne versjonen bedre enn begge de andre. Dermed avsluttes hovedsettet på topp.

Suzanne Vega har knapt rukket å gå av scenen før hun kommer på for en rolig Horizon. På Small Blue Thing plukker Vega på gitaren slik at ikke Leonards klangfulle gitar er alene om å høres bra ut. For første gang i kveld, har de beats på Thin Man. Med en jazza gitar, blir det en småsexy låt. De spiller en rolig og hyggelig Rosemary før de nok en gang går av scenen. Susanne Vega jubler raskt på igjen nok en gang. På Calypso har Jerry Leonard en lekker, svevende gitarlyd som minner om Terje Rypdal. Susanne Vega er behagelig både på vokal og gitar. De avslutter skikkelig rocka med Blood Makes Noise. En fuzzy gitar og en intens, nesten skremmende Vega. Gitaren oversamples 3-4 ganger utover i låta, slik at de avslutter med et smell.

Suzanne Vega har et godt grep om publikum og klarer å fengsle oss når det bare er hun og en gitarist. Da er det bare å drømme om hvor godt det ville låte med fullt band