Arkivfoto - Rockefeller 2016: Johannes Andersen
Det svenske hardcore punk-bandet Refused har med tiden blitt stående som legender å regne. Med The Shape of Punk to Come inspirerte de en hel scene, og med Freedom, som kom hele 17 år senere, viste Refused at de ikke har glemt gamle kunster. På Copenhell kunne de i grunn bare bade i solskinnet og bare flyte på sitt rykte, men i stedet ser man et band som kjemper for sin plass som ledende i sin sjanger, og som tar seg tid til å adressere strukturelle problemer med både samfunnet og scenen.Det åpner litt avventende, og selv om frontmann Dennis Lyxzén hopper tidlig ut i publikum, var ikke stemningen og responsen så intens og voldsom som han nok håpte på. Det er ingenting å utsette på ferdighetene og lyden, det er tight og fint, men musikken er ikke like spennende og nyskapende som den en gang var. Først når vi midtveis får en lang politisk ladet tirade fra nevnte Lyxzén begynner det å løsne. Her går han blant annet til angrep på selve festivalen for å ikke ha nok kvinner på plakaten. Responsen der og da er litt anspent, men bandet ser virkelig ut til å finne sin plass på scenen i ettertid, nesten som om de var litt usikre før de fikk lettet på hjertet. Både musikken og responsen blir markant bedre i andre halvdel av konserten, og når New Noise avslutter showet står man igjen med en meget god opplevelse.
Refused begynner å dra på åra, men er absolutt et band å regne med. Med en så fantastisk karismatisk, og ikke minst velkledd frontmann er mye gjort. Det er også godt å se at Copenhell har band på plakaten som ikke er redde for å si hva de har på hjertet, uansett om man er enig eller uenig, eller hvem man går imot. Punken er politisk, og det må den fortsette å være. Vi får håpe Refused holder det ekte i noen år til, for punkescenen er ikke den samme uten dem.
